Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Rasjonering

Rasjoneringenes tid er ikke forbi

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Klimakrisen stiller verden overfor en klassisk rasjoneringssituasjon: Forbruket av en ressurs som er viktig og nødvendig for alle, må begrenses, raskt og kraftig, skriver den svenske spaltisten Göran Rosenberg i Stockholmsavisa Dagens Nyheter. Han minnes at hver svensk husholdning skulle få kjøpe en ekstra halvkilo med kaffe til jul i 1950, en gladnyhet som fikk førsteside i mange svenske aviser.

Jeg ble født inn i en verden med rasjonering. Jeg husker rasjoneringskortene som ble brukt under og etter andre verdenskrig. For enkelte vareslag var det kortrasjonering fram til 1951. Andre varer, som biler, ble rasjonert enda lenger. Helt til 1960 måtte folk som ville kjøpe seg ny personbil søke om kjøpeløyve. Løyve fikk bare de som kunne dokumentere et aktverdig behov, oftest knyttet til behov for bil i forbindelse med yrkesutøvelse og mangelfulle offentlige kommunikasjoner. Min far fikk ikke kjøpeløyve, så hans sønners drøm om en fjong Ford, ble med drømmen. I stedet ble det en Volvo PV 444, som nordmenn ikke trengte løyve for å kjøpe, av grunner jeg ikke husker. Kanskje det var en takk for svenskehjelpen under krigen?

En form for rasjonering var det også under oljekrisa i vinteren 1973–1974. Jeg var selv til stede som krigsreporter under Oktober-krigen i 1973 mellom Israel og Egypt/Syria. Den førte til at OPEC-landene økte råoljeprisen med 70 prosent, samtidig som de strupte oljeproduksjonen med fem prosent. Fra 1. januar 1974 firedoblet de prisen opp til nesten 12 dollar fatet. Norge og mange andre land innførte sparetiltak som bilfrie søndager. Handelsdepartementet under ledelse av Jens Evensen fikk ansvaret for å etablere en ordning med kortrasjonering på drivstoff. Det endte i fullstendig kaos bl.a. på grunn av store samarbeidsproblemer mellom det nyopprettede Oljeforsyningsdirektoratet og Evensen og hans departement, og rasjoneringen ble aldri iverksatt etter planen.

Nå står vi overfor en global rasjonering. Men det finnes ingen global rasjoneringsmyndighet med fullmakt til å sette et bindende tak på hvor mye klimagasser alle på jorda til sammen får slippe ut, ei heller med fullmakt til å fordele utslippene mellom nasjoner og individer. EU har vedtatt et system med kjøp av salg av utslippskvoter som også Norge er med i. Men du må ha doktorgrad i økonomi, og vel så det, for å forstå finansminister Kristin Halvorsens forslag til hvordan Norge skal drive kvotehandel, sier både Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet og BI-professor og klimaekspert Jørgen Randers til Dagens Næringsliv. Tallglade Jens Stoltenberg sitter på sitt kontor og regner på hvor store utslipp hver verdensborger kan få. Ifølge VG har han kommet til at hvert enkelt menneske på jorda har samme rett til å slippe ut nøyaktig like mye CO2. Men tanken er så radikal at han ikke tror han får resten av verden med på den før en gang i framtida.

Vi som ble født inn i en verden med rasjonering, etterlater oss en klode der nødvendigheten av å rasjonere er blitt enda mer prekær og gjennomføringen enda mer komplisert og krevende. Det er ingen lystelig oppsummering. Vi kan ikke gi opp, men det blir stadig vanskeligere å gi pessimismen et optimistisk ansikt…

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media