Raska på!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det skrives for mange komedier i verden, men ingen skriver om en stundesløs, sukker Pernille i Kjersti Holmens skikkelse på Nationaltheatrets hovedscene: «Hvis noen vil påta seg oppgaven, kunne jeg levere ypperlig råmateriale fra min herre. Man vil kanskje innvende at ordet stundesløs er antikvert og at ingen bruker det lenger. Men det finnes en sverm av slike stundesløse folk her i landet, som støyer og fekter for ingenting.»

De døde ikke ut med Holberg. Og hvis noen vil skrive en komedie om det stundesløse , er det bare å ta for seg av det råmaterialet Telia/Telenor-fusjonen har levert. Når så vel de høye herrer som Hvermannsen roper opp om at ingenting går så fort, eller har noen gang gått så raskt som utviklingen innen informasjonsteknologien - der gjelder det å spise eller bli spist, uten riktig å vite hvem som gjør hva - ja, så er det heller ikke å forundres over at fusjonen var over før den hadde startet.

Det hele minner om en fortelling jeg en gang hørte om en stundesløs julepresang: En apekatt. Dyret var behørig plassert i en kurv under juletreet; mor, far og den lille gutten var like spente da de åpnet lokket. Ut fór apekatten. Den spratt opp i treet, bort i sofaen, slang seg mot vinduet, svingte seg fra gardin til gardin - inntil den nådde døren mot gangen. Familien styrtet etter, og fikk så vidt et glimt av den før den bykset inn på badet, klatret opp på toalettsetet, grep tak i snoren som hang ned - og skvatt så voldsomt da snoren ga etter at den mistet taket og datt ned i den brusende doskålen. Borte var den. Familien sto molefonken tilbake og lurte på om de noengang hadde hatt en apekatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag står nordmenn og svensker surmulende tilbake og anklager hverandre for at de ikke har noen telefusjon. Begge ville bruke den andre i nasjonal hensikt. Men ingen lyttet til Pernille: «Den som vil spille noen et puss, må først sørge for å innynde seg hos den han vil ta ved nesen. Når herskapet i et hus er gudfryktig, vil alle erfarne tjenere ta en gudfryktig mine på, og slik vinne makt til å gjøre hva de vil. (...) Når de store herrers natur er å støye for slettes ingenting, så ser man også at tjenerne puster og peser og tørker svetten av seg, skjønt de ingenting utretter. En velbevandret tjener som vil gjøre et narrestykke, må først studere sin herres naturell, og så iføre seg det samme.»

Nå er det like uklart hvem som her var herre og hvem som var tjener, som hvem som blir spist og hvem som spises i internasjonal kapitalisme. Ett er likevel sikkert: Den som insisterer på å være herre, avslører seg som tjener uten kløkt. Nordmennene skulle vise «stora bror» at lillegutt var blitt voksen etter så mange år med næringsrik olje i kosten, mens svenskene skulle vise norrbaggarna at penger er verdiløse uten kultur og urban tradisjon. I Norge skalv man av forurettethet over å bli kalt «den siste sovjetstat» - uten å legge merke til at vi i likhet med bolsjevikene foretrekker drømmen om en fiktiv framtid framfor fakta: Plasseringen av hovedflyplassen var styrt av drømmen om et nytt, livskraftig distrikt på Østlandet, med en flyplass som ikke tåler vintervær som resultat. Operaen skal lokke fram en framtidig bydel i hovedstaden, om den så blir liggende i et veikryss. Og mobilenheten i telefusjonen skulle legges til et hull på en nedlagt flyplass, i håp om et framtidig IT-senter.

Aftonbladet gir svensker i Norge råd om hvordan de skal unngå juling: Si ikke «guleböj», men «banan» («det heter banan»). Ta ikke på deg lusekofte eller forsøk å imponere med prat om norsk kultur. Da oppfattes du som «smisket» («fjäskigt innställsam»). Og avisa legger til at norske medier har kalt svenskene «tyskar förklädda till människor». At dette er ulike mer fornærmende overfor tyskere enn svensker, skjønner tilsynelatende ingen av kamphanene. Nordmenn er nemlig først og fremst ikke-svensker - og omvendt. Men, som den tyske filosofen Schopenhauer bemerket: «Hver nasjon taler nedsettende om andre nasjoner - og de har rett alle sammen.»

Det kreves kløkt for å bedrive kobleri, om det så er den stundesløse Vielgeschreys datter som skal giftes til sin elskede, mens faren tror hun blir trygt plassert hos en bokholder, eller det er to stundesløse telekonsern som skal formæles til profitabel forretningsvirksomhet under overoppsyn av mistenksomme nasjonale regjeringer. Det visste Holberg - selv en av de få vellykte skandinaviske fusjoner. Han var født i Bergen, men bidro til å skape det moderne danske skriftspråk. At enkelte patrioter ennå, omkring 300 år seinere, mumler om at han «egentlig» er norsk, bør gi tidsperspektiv og tålmodighet til neste forsøk på skandinavisk fusjon.