Raske Roger

Navn: Roger Ingebrigtsen Alder: 33 Yrke: Informasjonssjef

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statsrådene Enoksen og Høybråten kom til NRKs folkemøte i Tromsø med bursdagsgaven Roger Ingebrigtsen hadde håpet på: Han ble 33 på onsdag og fikk beskjed om at regjeringen på høstens statsbudsjett støtter et nasjonalt telemedisinsk senter i Tromsø. Det skal i første omgang gi 300 framtidsrettede arbeidsplasser i Nord-Norges hovedstad. Den langsiktige visjonen er å skape et IT-miljø med om lag 1000 personer.

Kloke Tromsø-hoder visste hva de gjorde da de hyret Roger for å få prestisjeprosjektet i havn. Den driftige lobbyisten har brukt sine nordnorske talegaver overfor Storting og regjering; i tur og orden har han overtalt Hagen, Jagland, Bondevik og Enoksen.

Hele sitt voksne liv har han pendlet mellom politikk og journalistikk. Via Tromsø AUF fant han midt på 80-tallet veien til Ivan Kristoffersen og avisa Nordlys. Om alt annet gikk galt i livet, kunne byens AUF-ere saktens søke tilflukt i sportsredaksjonen. Tidlig på 90-tallet fikk han jobb i Dagbladet. Den pågående reporteren fra nord ble døpt «Raske Roger» i hovedstaden - flink og kunnskapsrik, men kanskje i overkant ivrig. Men så er han vel ikke den eneste unge journalist som har kuttet svingene i jakten på en god historie. Men han huskes i det minste for sin førsteside fra Holmenkollåsen - «La oss rike være i fred».

Han var snarest innom Ap's stortingssekretariat før han ble kommunalminister Gunnar Berges personlige rådgiver i 92, en jobb han hadde i fire år. Da var han på morgennyhetene fem dager i uka. Det het at Berge helst ville raskt tilbake til Oslo etter reiser, han var redd den ambisiøse unge mannen tok over hele departementet. Innimellom forsøkte Steinar Hansson å lokke ham til nyhetsredaktørkrakken i Arbeiderbladet. Roger takket ja, men ombestemte seg dagen etter.

Da Jagland-epoken startet, sto han med ett uten jobb. I 97 ville han bli stortingsmann fra hjemfylket Troms, men ble skviset på nominasjonsmøtet. For Roger har hatt innbitte motstandere i eget parti, særlig i hjemfylket. Han ble aldri profet i sin egen småby. Nå har han på sett og vis tatt en grusom hevn.

Høsten 97 ble han igjen journalist, denne gangen ved VGs nordnorgekontor. Men det var bare et hvileskjær - Roger var aldri i tvil da sykehusdirektør Knut Schrøder ba om hans tjenester. Kanskje var det bare et pussig sammentreff at han like etter slo seg ned i attraktiv enebolig sammen med legestanden på Tromsøyas vestside. Der holder han til med samboer og to barn.