Rått og brutalt

En viktig sak for den sittende regjeringen er å utjamne forskjellene mellom folk. Ikke uten grunn hevdet sentrumspartiene sammen med SV at forskjellene mellom rike og fattige økte under Arbeiderpartiets to siste regjeringer. Nå skulle denne utviklingen snus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Meningen var at regjeringen Bondevik i sitt første statsbudsjett skulle vise veien til mer likhet i samfunnet. I stedet har markedet brøytet seg vei - i motsatt retning. Det største problemet med renteøkninger er at fordelingen blir så aldeles gal. I stedet for at politikerne skal styre ressurser og penger til grupper, individer, distrikter og næringer som fortjener et løft, slår markedet til på en rå og brutal måte. Markedet tar ingen slike hensyn når det ligger fortjeneste i lufta.

  • Og det har det gjort her til lands den siste tida. Ja, helt siden i fjor høst. Det har vi finansminister Restads ord for. Men han har ikke fått til de innstrammingene han ønsket. Hvem som har skylden for dette, har vi nå hatt en ørkesløs krangel om i flere måneder. I mellomtida har markedet jobbet. Først ute var de hjemlige aktørene. Og de mange lunkne forsøk Norges Bank har gjort på å stoppe trafikken, har vært mislykket. Banken kom alltid diltende etter. Men den siste uka har utlandet kastet seg på spekulasjonen. I går så vi hvor alvorlig dette er.
  • For regjeringen er det selvsagt ille at grupper som burde vært skjermet, nå må ta støyten. Yngre familier i etableringsfasen med store bolig- og studielån tilhører ikke akkurat de privilegerte gruppene. Det som er forunderlig, er at utviklingen den siste uka ikke er blitt tatt alvorlig selv i toppen av regjeringspartiene, særlig i Restads eget parti. Johan J. Jakobsens brannslukking torsdag virket halvhjertet. Han var like mye opptatt av å forsvare Åse Grønlien Østmo som kronekursen. Selv Bondevik var nølende. Etter dramatikken i går burde han ha demonstrert alvoret, stilt opp på pressekonferansen sammen med Restad og begravd hjertesaker og reformer. Og så seint som i gårsdagens Bergens Tidende kritiserte stortingsrepresentant John Dale sin partifelle Restad for å svartmale situasjonen. Det er slikt som strammer markedets nakketak på politikerne ytterligere.
  • Det gjenstår å se om Norges Bank vinner krigen mot Chase Manhattan og andre stormakter. Selv etter gårsdagens kraftige renteheving var utfallet uvisst. Kronekursen er fortsatt svak. Derfor er spørsmålet nå om regjeringen blir tvunget til å gi opp sin pengepolitikk, kaste inn håndkleet og slippe kronekursen løs, slik Gro Harlem Brundtland meget motvillig måtte gjøre høsten 1992. Resultatet ble som kjent at renta falt og reddet Gro ved valget neste år. Det var helt ufortjent. Gudmund Restad var ingen tilhenger av fastkurspolitikken mens han satt på Stortinget. Men som finansminister er han blitt like katolsk som Jens Stoltenberg. Det har LO og NHO sørget for. Men når moderasjonslinja nå likevel har havarert, kan det vel være tid for nytenking. Eller vil det være et altfor tungt prestisjenederlag å gi Carl I. Hagen rett for en gangs skyld?
  • En svekkelse av kronekursen ville gi økte importpriser. Det kunne til en viss grad oppveies med rentejustering. Men vi har allerede sett at norske eksportbedrifter profiterer på den lave kronekursen. Norske Skog har tjent store penger den siste tida. Det er jo ikke lenge siden næringslivet fryktet virkningene av den sterke krona.
  • Dagens Næringsliv har regnet ut at Arbeiderpartiet går fram to prosentpoeng for hvert halve prosentpoeng Norges Bank øker renta. Det betyr en oppslutning på 45- 46 prosent i dag, og skjerper selvsagt lysten på regjeringsmakt. Problemet for Jagland er at det er tre år til neste valg. I dag fortoner det seg som et problem også for folk flest.