Realitetsfjernsyn

Når den virkelige virkeligheten endelig vises på fjernsyn, da blir det for mye for enkelte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORSK PASIENTFORENING

krever at NRK stanser den nye realityserien «Institusjonen» etter premieren mandag kveld. Foreningen mener det er et overgrep å bruke menneskers sorg og sykdom som TV-underholdning. Ifølge VG har foreningen sendt et brev til kringkastingssjef John G. Bernander, der de påpeker at det er uverdig å gjøre menneskers ulykke om til underholdning. Men hva er det egentlig som er uverdig i vårt samfunn? Kanskje er det nettopp det at vi verken har øyne eller rom for «de miserable».

I TV-SESONG ETTER

TV-sesong har vi vært vitne til bikinikledde sylfider og muskuløse machoer som parer seg foran nattkameraer og hundretusener av TV-seere. Det begynte med Ramsey og Anne Mona i «Big Brother», og siden skulle vi lære at alt er lov, det finnes ingen grenser, bare man kaller det reality-TV og vet at de som deltar, gjør det frivillig. Men når den virkelige virkeligheten på en institusjon blir reality-TV, da er det noen som sier stopp.

DET ER GODT

at det finnes et vern for de syke. Norsk Pasientforbund viser til Vær varsom-plakaten og regelen om å beskytte mennesker mot seg selv når de ber om at serien stanses. Etter alt å dømme er det realitydeltakere i helt andre serier som kunne trengt et slik vern. Å lage en serie som «Institusjonen» er et minefelt for produsentene, der de hele tida må balansere på en hårfin egg mot sosialpornografi. Det kreves både skjønn og fingerspissfølelse, og etter første episode ser det ut til at de i hovedsak har klart det. Alle parter har skriftlig samtykket i sin deltakelse, og vi går ut fra at serien er kvalitetssikret juridisk.

«INSTITUSJONEN» ER

sannsynligvis vel så viktig for den som ser som for den som deltar. Først og fremst handler det om å få et blikk inn i hverdagslivet til mennesker med andre livsvilkår enn oss selv. Det er tross alt manglende kunnskap om hvordan enkelte har det som framkaller uverdige forhold og fordommer. Derfor blir det ubegripelig at Norsk Pasientforening vil nekte folk flest å få en bedre forståelse for deres egen medlemsmasse. Når fikk vi sist anledning til å få et innblikk i noe som angår så mange av oss?

I MØTET MED

mennesker som Tom André med Downs syndrom blir dessuten TV-seeren kjent med en helt annen type realitydeltaker. Normalt sett vil TV-deltakeren forsøke å iscenesette et interessant selv, som ofte i en ekstrem situasjon vil glippe. Men Tom André bryter med våre tillærte konvensjoner og lærer oss noe ved å vise sorg, glede og usikkerhet uten forbehold.

DET MEST GLEDELIGE

med realitybølgen er oppgraderingen av dokumentarisk basert TV-underholdning. Etter serier som «Eldrebølgen», «Vi på Langedrag» og «Livet er Svalbard» har TV-seerne åpnet øynene for at vanlige menneskers hverdag kan gi perspektiver til egne liv og nye tanker. Det er i dette perspektivet «Institusjonen» må sees. Menneskene vi møter i serien, enten de har Downs syndrom eller alzheimer, er faktisk helt alminnelige mennesker i all sin ualminnelighet. Så gjelder det for TV-produsentene å ikke falle for fristelsen å klippe dem sammen slik at de blir for særegne og spesielle.