Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Red Hot Chili

Red Hot Chili Peppers har verken skrumpet inn eller tørket ut. Det er fire år siden siste cd-utgivelse, og nå er LA-bandet tilbake med velkjente rytmer, hvit rapp og bøllete ballader.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mitt første inntrykk av «Californication» var en ørliten skuffelse. Temperaturen fra tidligere plater er der, men hvor er låtene? Men etter flere gjennomlyttinger vokser cd-en.

«Californication» mangler riktig nok noe av umiddelbarheten som de to tidligere stolpene fra 90-tallet så kraftfullt har. Men når låtene synker, kommer melodiene og lag-på-lag-stemningen skyllende innover øregangene. Chili-oppskriften er ikke forandret, men hvorfor endre en vellykket resept? Det eneste bandet gjør mer av, er å utvikle og vektlegge et mellomuttrykk , som verken er steinhardt eller balladebløtt.

Det som gjør Red Hot Chili Peppers til noe av det sterkeste rockkrydderet som fins, er kompromissløsheten i rytmeseksjonen - med Fleas bass som signatur. Kiedis stemme inneholder valører som kan fargelegge de fleste stemninger. Det stramme og stringente uttrykket i arrangement og produksjon blir også understreket av den hjemvendte gitaristen Frusciante. Tekstene er som tidligere preget av bullshit og personlige betraktninger, og alt fungerer som rockpoesi.

«Californication» er en etterlengtet plate fansen ikke kan bli skuffet av.