Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Redd for å virke patetisk

Beograd, 11. april: I natt kom vi alle seint i seng. Ved halv tolv-tida fløy et fly lavt over Beograd, så hørtes kraftig skyting fra luftforsvaret og en eksplosjon. Kona og jeg satt og venta på å høre hva det var. Ifølge nyhetene var et fly skutt ned. Min datter satt på kjøkkenet med en gutt fra nabolaget; de spilte gitar og sang og la ikke merke til noe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den egentlige dagen begynte med flyalarm halv ti om formiddagen. Kona, som ellers er meget redd, skjelte plutselig ut NATO for ikke å holde seg til sine nattetimer, så man visste når det var bombing og når det var fred til å gå i butikken.

Jeg satt og tenkte over dagboka. Egentlig er det bare én ting jeg er redd for: Å virke patetisk. Overoppheta, patetisk propaganda her, i CNN og BBC, turbopatriotiske lokale taler, utrolig kynisme som når de kaller bombinga for «Human angel». Vi er trøtte av de store orda; de er så vemmelige og ekle. Som død, sleip ål.

I går morges på markedet. Lang samtale med torgkona som jeg kjøpte grønnsaker hos. Sønnen, enebarn, avtjener verneplikten, forlagt i Kosovo, tilhører luftvernet. Faren har nå meldt seg som frivillig og bedt om også å bli forlagt til Kosovo i håp om å treffe sønnen. Da jeg går, dytter hun en ekstra bunt gulrøtter og sellerirot i posen. Blir det noen følelse igjen etter dette her, er det sikkert følelsen av maktesløshet.

Underveis kjøper jeg sigaretter til kone og datter for første gang siden de begynte røyke for noen tid siden. Aner ikke hvorfor, kanskje fordi mannen i kiosken er en flyktning fra Krajina som jeg bruker snakke en del med når jeg handler noe hos ham.

Mens jeg pakker ut, får vi høre om flyalarm i flere byer i Serbia. Døden kommer fra himmelen. I tv går bilder fra nattas bombing. Min sønn kommenterer meget tørt: Etter denne krigen blir det mindre geografi, men mye mer historie å lese på skolen. Kona og jeg ler, men jeg er ikke sikker på at vi gjør dette fordi det er så morsomt.

Mot kveld går jeg en tur med noen venner, men avtaler å være hjemme før flyalarmen går. Jeg savner de lange kveldsturene med diskusjoner. Under protesten i 1992 var en graffiti-inskripsjon «Det er vår, og jeg bor fortsatt i Serbia». Datteren forsvinner ut til noen venner like etter at alarmen har gått.

Ungene i Beograd, bortsett fra flyktningene og folk fra Kroatia og Bosnia-Hercegovina, har ennå til gode å oppleve krigens grusomhet. Nedbomba, utbrente bygninger, utblåste vinduer og dører er én sak, hauger med istykkerrevne kropper og smadra barn som man graver fram fra ruinene noe helt annet. Det var mine foreldres og min søsters mareritt fra tysk og alliertes bombing av Beograd under annen verdenskrig. Heldigvis har det vært forholdsvis lite av dette fram til nå i Beograd. Det meldes om ekstra hard bombing av byene i Kosovo.

Kvelden avsluttes med en to timer lang, til dels meget opphisset diskusjon med sønnen om alt mulig: Golfkrigen, makroøkonomiske spørsmål, prinsipper for lovgivning, den menneskelig natur, våpenteknologi. Jeg er aldri sikker på hvor grensene går mellom hans interesser, lek eller utprøving av min noe medtatte tålmodighet.