Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Redd menig Lynch

Det er den første versjonen om krigsfange og menig Jessica Lynch som lesere og seere husker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN 19-ÅRIGE

Jessica Lynch er et amerikansk ikon fra invasjonen i Irak. Hennes unge, åpne ansikt og store smil under uniformslua har prydet mange magasinforsider siden hun ble hentet ut av sykehuset i Nasiriyah av en avdeling Navy Seals. Seals er amerikanske commandosoldater.

BBC-journalisten John Kampfner har laget et TV-program der han hevder at spesialstyrkene var helt unødvendige. Lynch kunne vært hentet på sykehuset i Bagdad med en vanlig sykebil. Det var ingen irakiske soldater der lenger. Pentagon har tilbakevist påstandene, og sier at de militære styrkene fulgte sine vanlige rutiner for operasjoner i fiendtlig område da Lynch ble hentet. Selv husker menig Lynch ingenting av det som skjedde. Det gjør ikke noe.

Minst to TV-selskaper er i gang med å skrive manuskripter til filmer om menig Lynch, hennes liv og oppvekst i bakgårdsstaten West Virginia og heltemodige innsats i Irak, der hun gjorde tjeneste i ingeniørtropp 507. Ifølge Randy Kiehl, som bor i småbyen Comfort i Texas, et par timers kjøring fra hovedstaden Austin, falt denne avdelingen i bakhold, forsvarte seg og ble enten drept eller tatt til fange. Randy Kiehl mistet sin 22-årige sønn James i disse kampene. James tjenestegjorde også i ingeniørtropp 507 sammen med Jessica Lynch. Det hang gule bånd over hele Comfort da jeg besøkte Randy Kiehl og kona Janie. Båndene var til minne om James. Randy Kiehl ønsket alt vel til Jessicas foreldre, og ga intervjuer til alle som banket på døra til det enkle huset bak noen lave lagerbygninger ved motorveien gjennom Comfort. Under stor mediedekning var Jessicas foreldre akkurat da på vei til Tyskland for å møte Jessica på et militærsykehus der.

DEN ANDRE

versjonen av det som skjedde med ingeniørtropp 507, er at den kort og godt kjørte feil i et veikryss ved Nasiriyah og ble beskutt.

Men Jessica Lynch ble ikke truffet av kuler. Det er nå slått fast at hun led av brudd i beinet og i armen. Årsaken til bruddene er ikke kjent, men de irakiske legene som åpenbart har gitt henne adekvat medisinsk hjelp, ble overrasket over historiene i mediene som fortalte at hun led av skuddskader. Legene ble også overrasket over det store militære oppbudet da hun ble hentet på sykehuset. De hadde selv forsøkt å overlevere pasienten til amerikanske styrker dagen før, men var blitt beskutt av amerikanerne, og gjorde vendereis.

DISSE OPPLYSNINGENE

som gjør Jessica Lynchs historie litt mindre dramatisk, blir ikke særlig vektlagt i amerikanske medier. Den første versjonen om en dramatisk redningsaksjon der Jessicas redningsmenn ble beskutt under evakueringen av den unge kvinnen på båre, er så mye bedre. Den er blitt stående. Den er jo også så effektivt «dokumentert» med Pentagons egne, nattgrønne TV-opptak der båren fraktes ned trappene i sykehuset og ut til det ventende helikopteret. Der kan seerne se commandosoldatene som vokter perimeteret (som det heter) med skuddklare automatvåpen.

Det var denne versjonen president George W. Bush viste til i intervjuet om bord i presidentflyet Air Force One. Også det en like gjennomregissert, lyssatt og oppløftet «begivenhet» som presidentens Top Gun-landing med et bombefly om bord i hangarskipet «Abraham Lincoln». Kommunikasjonsfolkene i Det hvite hus har gjort presentasjonen av krigen og presidenten til en kunstform.

DET ER I DENNE

sammenhengen den første versjonen om redningen av menig Lynch passer inn. «Ingen skal bli etterlatt» er et av de mest sammenbindende militære slagordene i de amerikanske militære styrkene. Det var framfor alt bruddet mot denne kodeksen som gjorde tapet av 18 soldater i Mogadishu i Somalia til et stort amerikansk mareritt.

Men det er høyst forståelig at amerikanske styrker ikke bare kan sende en sykebil til et sykehus der det ligger en såret amerikansk soldat. Det kan være ei felle. Styrkene er nødt til å sikre området og være forberedt på alt. Men det er den halvsanne helteframstillingen etterpå, og den kyniske bruken av den redigerte TV-filmen som «bevis», som avslører denne historien som krigspropaganda og egenreklame. Dessuten var hun bare nitten år, ville egentlig bli skolelærer, og er blond og hvit.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media