Reddet 16 000

PORT LOKO (Dagbladet): I Norge er Svein-Arne Laukli (56) kjent som mannen som mistet et fotballag. I Sierra Leone er han kjent som mannen som reddet 16000 mennesker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et voldsomt regnskyll gjør den nesten uframkommelige veien enda litt dårligere. Svein-Arne Laukli leder den lille konvoien på to hvite Toyotaer fra Flyktningerådet. Han og kollega Knut Larsen (62), fra Trondheim, er på vei til flyktningleiren i Port Loko, med Dagbladet i baksetet. Det er gått noen uker siden Laukli, grunnleggeren av Freetown Vikings, gikk på en skikkelige nesestyver. Natt til 5. august rømte 21 av 23 spillere fra Abildsø skole i Oslo. Det var Laukli som tok med guttene til Norway Cup. - Da jeg ga uttrykk for min skuffelse i media, opplevde jeg at folk stoppet meg på gata og beskyldte meg for å være rasist. Situasjonen ble absurd. Jeg jobber tross alt for Flyktningerådet, som driver en rekke humanitære prosjekter i utviklingsland, sier harstadværingen. Med en viss lettelse forlot han oppstusset i Norge og vendte tilbake til Sierra Leone, et av verdens farligste land.

Angrepet

Men Lauklis dramatiske sommer var ikke slutt: Natt til 24. august angrep rebellene Port Loko, der han leder Flyktningerådets flyktningleir. - Det var uhyggelig. Sporlys flerret nattehimmelen og granater suste over hodene våre. Kampene raste i timevis. FN-styrkene stoppet rebellene like utenfor leiren. Heldigvis ble ingen flyktninger drept, sier Laukli. Ifølge den nigerianske FN-styrken, som tok mesteparten av støyten, ble mellom 50 og 150 rebeller drept den natta. Utpå formiddagen ble Laukli evakuert med helikopter til hovedstaden Freetown.

Nådeløst

Nå har situasjonen roet seg litt, og Laukli og Larsen gleder seg til å ta fatt på jobben igjen. Det tok bare fem uker å bygge første del av leiren. Seks måneder seinere rommer den 16000 mennesker, 12000 av dem er barn. De har alle rømt fra opprørsstyrker, som dreper, lemlester og stjeler alt spiselig når de angriper og brenner ned forsvarsløse landsbyer. Det er regntid i Sierra Leone, og regnskogen og bushen er nådeløs. Det er vanskelig å finne mat, dødelige tropesykdommer florerer. Uten flyktningleiren ville mange tusen barn og voksne mistet livet i løpet av sommeren. - Det har vært tøft, men det har gått bra. Før jobbet jeg som offiser og bankmann. Jeg ser mye elendighet i denne jobben, men jeg ser også helt konkrete resultater, at det nytter. Det er belønningen i denne bransjen, sier Laukli.

No problem!

Flyktningerådet er den eneste hjelpeorganisasjonen igjen i fargerike, men krigsherjede Port Loko, alle de andre har avbrutt prosjektene av sikkerhetsgrunner. Flyktningerådet er også den eneste organisasjonen som ferdes på veien til den lille provinsbyen. Det er radiosamband mellom de to Toyotaene. Laukli kommanderer stopp ved den siste av en lang rekke checkposter langs veien. Nå er det rødt gjørmedekke og ingenmannsland helt til Port Loko. Laukli hilser høflig på den smilende FN-soldaten fra Zambia: - Hvordan har du det? - No problem! - Er veien til Port Loko trygg i dag? - No problem! - Har det kommet biler fra Port Loko i dag? - No problem! Laukli er ikke veldig mye klokere, og velger å konferere med Larsen. - Vi venter til det kommer møtende trafikk. Da vet vi i det minste at rebellene ikke har sperret veien, sier Laukli. Snart kommer en blå, salrygget og fullstendig nedkjørt Mazda pickup, med 15 passasjerer, humpende nedover gjørmetråkket. Det er handelsfolk fra Port Loko, på vei til markedet i Lungi. Etter en times kjøring dukker den første checkpointen ved Port Loko opp. Den er bemannet av Sierra Leone Army, som kjempet for regjeringen, før den gikk over til rebellene, men som nå er på regjeringens side igjen. En soldat går opp i rett, og gjør honnør for Laukli. - Jeg ville bli skikkelig glad hvis du hoster opp en«Moralbuster», sier han, og mener med det ei flaske sprit. Laukli stikker armen ut vinduet, og trekker uniformslua nedover ørene på ham. - Sir! utbryter soldaten, mens kameratene, som pusser et maskingevær, ler seg fillete.

- Vi er reddet

Seinere svinger Laukli og Larsen bilene inn i flyktningleiren, og parkerer. En eksplosjon av glede: Flere hundre halvnakne barn flokker seg rundt dem, tar på dem og synger og klapper. De voksne klemmer og håndhilser og ønsker dem velkommen tilbake. Bare det siste døgnet har et 20-tall barn og voksne på flukt fra sult og rebeller kommet til leiren. Kapasiteten er sprengt. Utenfor et av de 341 telthusene sitter en av de nyankomne. - Landsbyen vår ble angrepet forrige torsdag, mange ble drept. Jeg fikk med meg alle fire barna. I en uke gjemte vi oss i regnskogen, før vi klarte å komme oss hit, sier Fatmata Kamara (20). Hun er bekymret for minstedatteren, Isha Mansaray, på åtte måneder. - Vi fant ikke mat i jungelen, og vannet var skittent. Hun er meget syk. Vi ville alle vært døde hvis vi ikke hadde funnet fram til leiren. Selv om vi ikke har fått plass i et telt ennå, har vi tak over hodet. Vi er reddet, og ber til gud om at lille Isha også må klare seg, sier Fatmata. Dagen etter begynner Laukli og Larsen arbeidet med å bygge 59 nye telthus.

<B>GJENSYNSGLEDE:</B> Det er vill oppstandelse når Svein-Arne Laukli i Flyktningerådet vender tilbake til leiren han driver i Port Loko.