Reddhare!

Hvordan ser fare ut?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR TO UKER siden var jeg like ved stedet hvor bombene i Egypt detonerte. Da jeg hørte nyheten om terrorangrepet mandag, var ikke min første reaksjon hverken lettelse eller forferdelse. Jeg følte meg dum.Jeg tilbrakte påskeferien blant venner i Jerusalem. Og da muligheten kom for noen dager på stranda i Sinai, var jeg ikke vond å be.

«FARLIG» eksisterte ikke i mitt vokabular eller hode. Det var fylt med sand, sjø og beduiner. Selvfølgelig husket jeg bombene i Sharm og Taba, men av en eller annen grunn hadde jeg ingen bekymring for at det skulle skje igjen. Det hadde derimot mine israelske venner. Mens jeg sukket og mente at de overreagerte. Jeg diskuterte med dem, forklarte hvor rolig og stille det var der nå, at egyptiske myndigheter hadde skjerpet kontrollen og kontrollposter. Men israelske myndigheter meldte om betydelig økt trusselsituasjon, og befolkningen som vanligvis valfarter ned i ørkenen for feriedagene under Pessach - holdt seg hjemme. Mens jeg dro. Og hadde det kjempefint. Det er ikke det. Jeg slikket til meg sol, og snakket med menn som med håp i stemmen spurte «Tror du de kommer i morgen, alle turistene?» Mens de rakte og rakte i sanden. Selv ikke da jeg var på Ras al-Sultan, og gikk forbi minnesmerket over de som omkom der for et og et halvt år siden, kjente jeg det minste stikk av redsel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVA GJØR DEG REDD? Et stort tomt hus, kinomørket eller døden?Det eneste stedet jeg har kjent fraværet av tryggheten, var i Gaza. Ved kryssing av grensen inn, signerer du et dokument hvor det står at du gjør det på eget ansvar. Du kan bli skutt. Og det er ditt eget problem.Senere samme kveld måtte jeg overnatte på et gulv i flyktningeleiren Rafah. Veien tilbake til Gaza by var stengt av den israelske hæren, palestinske soldater lå på lur, og hotellet i Khan Yunis var gjennompepret av kulehull. Da lå jeg der på gulvet i en brakke av et hus, mens jeg ventet på lyden av bomber, lyden av noe, og tenkte: Nå. Nå kan ikke Den Norske Stat strekke sin lange arm og hente meg ut.Både Israel og Palestina er på en måte Norges totale motsetning når det gjelder forhold til fare. De vet at den er reell. Den rammer deg, eller noen du kjenner. De vet hvordan den ser ut.

JEG ER VOKST opp med en tro på at ingenting vondt vil skje meg. Og hvis jeg mot formodning skulle havne i ulykka, så er Staten og tryggheten rett bak meg. Det er i hvert fall slik det føles. Jeg har ingen grunn til å tro at det vil smelle ei bombe mens jeg er på ferie i Egypt. I Israel hørte jeg om familier som ved den forrige Golf-krigen spredde mor, far og barn i helt forskjellige deler av landet. Redde for å bli utryddet.Noen mennesker vet at fare kan se ut som en t-banevogn, en kaffebar eller ei idyllisk strand.Kanskje jeg hadde forstått mer av hvordan andre har det, om jeg var en reddhare?