Redningsaksjonen

Eurolandene er i trøbbel, men krisa kan føre til tettere europeisk samarbeid, skriver Simen Ekern.

VANSKELIGE TIDER: EU-lederne ble enige om retningslinjene for en permanent økonomisk redningspakke før helgen. Var det nok til å hindre at eurosamarbeidet bryter sammen? Her er Angela Merkel i samtale med Nicolas Sarkozy, bak dem går den greske statsministeren Papandreou, og bak ham igjen: EU-kommisjonens president José Manuel Barroso og Herman van Rumpoy. Foto: AP
VANSKELIGE TIDER: EU-lederne ble enige om retningslinjene for en permanent økonomisk redningspakke før helgen. Var det nok til å hindre at eurosamarbeidet bryter sammen? Her er Angela Merkel i samtale med Nicolas Sarkozy, bak dem går den greske statsministeren Papandreou, og bak ham igjen: EU-kommisjonens president José Manuel Barroso og Herman van Rumpoy. Foto: APVis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUSSEL(Dagbladet): I forrige uke var det generalstreik i Hellas - den sjuende i år. Igjen brant biler i sentrum av Athen. Igjen protesterte folk mot budsjettkutt og nedskjæringer i tråd med kravene om økonomisk innstramming som ble stilt av det internasjonale pengefondet og EU i vår. Samtidig arrangerte fagbevegelsen i Frankrike, Spania, Danmark og flere andre land demonstrasjoner mot det de frykter er en rasering av den europeiske velferdsideen. Også her i Brussel var det protester dagen før EU-landenes stats- og regjeringssjefer møttes til et toppmøte — det siste i et år som virkelig har satt det europeiske samarbeidet på prøve.

Sinte innbyggere. Uregjerlige finansmarkeder. Politisk krangling. Det er ingen mangel på motstridende hensyn EU-landenes ledere må forholde seg til i året som kommer. Det er mye som står på spill for Europa, som Europakommisjonens president Barroso påpekte i en tale før toppmøtet torsdag. Derfor, mener han, er det avgjørende å signalisere enighet: «Det vi ikke trenger, er en skjønnhetskonkurranse mellom de forskjellige landenes ledere eller erklæringer som ikke følges opp av handling.»

Noen skjønnhetskonkurranse ble det ikke i EUs rådsbygning før helgen. EUs ledere har fått erfare hvor vare markedene er på tegn til ubesluttsomhet. Bare spør Tysklands forbundskansler Angela Merkel: I vår ble hun anklaget for å forsterke krisen da hun ventet alt for lenge med å godta en gresk hjelpepakke. Deretter ble det bråk da hun antydet at private investorer må ta en større del av regninga når enkeltland i eurosonen stirrer ned i avgrunnen. Det ble ikke tatt godt imot av det navnløse markedet, og Merkel ble anklaget for å gjøre vondt verre.

Merkel har blokkert flere av forslagene på mer ambisiøse løsninger på eurokrisen. Det finnes en følelse i Tyskland av at det alltid er tyskerne som må rydde opp — og da må det svi litt for dem som skal få hjelp: «Hun vil bare hjelpe dem som underlegger seg tysk disiplin», het det i en kommentar i franske Le Monde i forrige uke. Men før helgen var Merkel tydelig nok: «Euroen er vår felles skjebne», sa Merkel, og deltakerne på toppmøtet torsdag var skjønt enige om et permanent økonomisk sikkerhetsnett som skal sikre at EU-landene reagerer raskere og mer effektivt neste gang et land må be om hjelp. «Dette er en god dag for Europa», sa Barroso da han kom ut i presserommet litt før midnatt. «Vi vil gjøre alt som kreves for å sørge for stabilitet i eurosonen», sa hans sidemann, Herman van Rompuy, presidenten for Rådet.

De to var ikke noe fyrverkeri der de sto. Barroso svelget ordene og så litt trøtt ut etter serveringen under middagsmøtet. Van Rompuy kikket ned i notatene hele tiden da han snakket. De var litt som bildet mange har av EUs institusjoner — anonyme, litt grå, litt uforståelige. Men det skulle altså ikke være noen skjønnhetskonkurranse. Kanskje er det er nettopp med slike små skritt framover, et kompromiss om en traktatsendring, et par timers samtale om én formulering, at EU viser styrke.

Spørsmålet er om det holder. Det finnes mange dystre spådommer om dagen — de dystreste handler om et totalt sammenbrudd i eurosamarbeidet. Og en permanent krisemekanisme må uansett være noe mer enn en resignert anerkjennelse av at krisa er permanent. Kanskje er den i stedet et skritt på vei til noe mer — en tettere koordinering av hele den økonomiske politikken. Merkels finansminister er en av dem som diskret peker den veien. Han kalles «Eurofighter» i tysk presse, og har vært mer positiv til de mer ambisiøse euro-redningsforslagene som har kommet opp den siste sida enn Merkel. Og lenger nordøst i Europa gjør befolkningen seg klar til å bli med i valutasamarbeidet — 1. januar blir Estland euroland nummer 17. Det handler nok ikke mest om å tjene på å gå over til euroen, men om en visshet om at eurosamarbeidet representerer noe mer enn en økonomisk ordning.

EUs ledere må lykkes i å forklare at det europeiske samarbeidet ikke er årsaken til krisa. Da må de lytte når folk demonstrerer i gatene. Europeiske velgere kan ikke forvente at alt skal bli som før. Men de har krav på å få gode svar på sine bekymringer. Her ligger den virkelige balansekunsten: Å føre en ansvarlig økonomisk politikk, samtidig som man viser at unionen ikke er en mekanisme for å suge blod ut av arbeidsfolk. Det er et sted for politisk kamp der tettere samarbeid kan være den eneste måten å sørge for at den europeiske velferdstanken kan videreutvikles, istedet for å bli rasjonalisert vekk.