Reform i sakte film

TEHERAN (Dagbladet): Det har gått ubemerket hen her i Teheran at Nasjonalbiblioteket i Oslo mandag fikk overrakt hele arkivet til den internasjonale Rushdie-kampanjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Salman Rushdies forkjempere arbeider nå for dialog med de moderate kreftene i Iran, og har ikke latt seg affisere av at ultrakonservative grupper i Iran har gjentatt dødsdommen mot den kjente forfatteren. Utspillet mot Rushdie sist søndag blir sett på som et slags ritual og et innslag i den iranske valgkampen.Sist jeg var i Iran, i august 1998, var forandringens vind åpenbar. Etter valget av den moderate presidenten Mohammad Khatami året før, hadde landet begynt en forsiktig demokratisering og tilnærmingsprosess mot Vesten. Klarest ga oppmykingen seg utslag i at en del kvinner hadde flyttet sløret fra panna og litt opp på hodet. Nå har moderne iranske kvinner lettet enda mer på sløret - uten å fjerne det. For slør er fortsatt påbudt i den islamske republikken.

  • Den politiske utviklingen i Iran har de siste tre åra tatt to skritt fram og ett tilbake. De konservative har hatt mesteparten av makten, gjennom flertall i nasjonalforsamlingen Majlis og kontroll over det mektige vokterrådet, sikkerhetsstyrkene, hæren og massemediene. Irans åndelige leder Ali Khamenei er også Irans mektigste mann. President Mohammad Khatamis viktigste støttespillere har vært det iranske folk, der et flertall er lei av at skriftlærde skal styre landet. Alt tyder på at de konservative mister flertallet i Majlis etter morgendagens valg. Tipsene går ut på at de får om lag 25 prosent av stemmene. De moderate får trolig flertallet av de 290 representantene, men situasjonen er litt usikker på grunn av en rekke uavhengige kandidater som nyter stor popularitet. De moderate lider også under intern splittelse.
  • Det politiske bildet i Iran er heller ikke så svart-hvitt som man av og til kan få inntrykk av. Blant de konservative fins det folk som ønsker både politisk og økonomisk oppmyking. Innen de moderates rekker er det folk av en rekke politiske avskygninger og med ulik oppfatning av hvor stor innflytelse islam skal ha over iransk politikk. En rekke tidligere ytterliggående Khomeini-tilhengere har også funnet sin plass hos de moderate. Det gjelder blant annet Sadeq Khalkhali, som på grunn av alle dødsdommene han avsa på 80- tallet gikk under navnet «dommer Blod». En annen er Abbas Abdi, en av studentlederne som okkuperte USAs ambassade i Teheran i 1980. Ikke alle iranske reformister er like glade for å ha slike politiske kameleoner på laget.
  • Men spørsmålet er også om hvor fort utviklingen i Iran skal gå. Spesielt unge mennesker ønsker raske forandringer, men mange innser at det ikke er mulig. Går de moderate for fort fram, vil Khomeinis arvtakere bremse opp og for en tid kanskje reversere utviklingen. Derfor blir det også interessant å se hva som skjer i den nye nasjonalforsamlingen.
  • Valgkampen har vært relativt rolig, og både konservative og moderate har vært mest opptatt av å bremse sine respektive ytterfløyer. Enkelte spekulasjoner går ut på at pragmatismen kommer til å rå i iransk politikk i tida som kommer. Og her kommer Ali Akbar Rafsanjani, tidligere president og president i Majlis inn i bildet. Han stiller opp som frontfigur både for en konservativ og en moderat gruppe. Mange iranere fnyser av ham fordi han i sine seksten år i politiske toppstillinger verken fikk økonomien eller demokratiet til å blomstre. Men det er et faktum at han allerede i 1983 gikk inn for en forsiktig oppmyking av forholdet til Den store satan, USA, og at han ni år seinere antydet at Rushdie-saken burde avsluttes. Nå vil han at parabolantenner skal bli lovlige i Iran. En rekke spådommer går ut på at Rafsanjani får flest stemmer blant de over 6000 kandidatene, og at han dermed blir president i nasjonalforsamlingen. Om han blir brubygger eller bremsekloss, vil bare framtida vise.
  • Det er en overraskende fri debatt som pågår i avisene foran valget. Det faktum at det spilles popmusikk på en del valgmøter er også et tegn på at dampen går ut av den revolusjonære khomeinismen fra 80-åra. Men det må ikke forlede folk til å tro at Iran i framtida kommer til å bli som et vestlig demokrati. Landet har vært islamsk i hundrevis av år. Det vil det også være i framtida.