Reformens pris

Personalets kompetanse er universitetenes og høgskolenes viktigste ressurs, men også deres største utgiftspost. Kvalitetsreformen legger opp til større fleksibilitet. Har politikerne tenkt over de personalpolitiske konsekvensene?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I disse dager tar de ansatte ved norske høgskoler og universiteter imot titusener av studenter. I månedene framover skal det i møtet mellom disse studentene og deres lærere over et lærestoff skje danning og utdanning. Samtidig skal lærerne sørge for faglig utvikling gjennom egen forskning. Dette er ikke nytt. Svært mange av dem har drevet denne kombinasjonen av forskning og undervisning gjennom et langt arbeidsliv.

Det nye nå er at hele Utdannings-Norge reformeres. Fra neste år skal alle studenter i Norge oppleve høy studiekvalitet, effektive studieløp og en klarere yrkesorientering av studiene, formidlet av det nåværende fagpersonalet, som storting og regjering ønsker det.

Danning?

Effektiviseringen gjennom reformen består blant annet i at mange studenter får nedkortet studietid. Dette vil gi plass til færre fag eller mindre lærestoff. Hvilke fag eller deler av fag vil forsvinne, bli valgt bort? Det vet vi ikke, men det ligger en fare her. Alle fag kan ikke være morsomme, og noen er svært viktige uten å være direkte yrkesrelevante. De gir danning - på riksmål, dannelse - som vanskelig lar seg nytteberegne, men som de fleste er enige om at høgskole- og universitetsmiljøer må stå for.

Det blir myndighetenes oppgave å stille seg spørsmålet: hvilke fag må ikke forsvinne, hvilke fag må en moderne kultur- og danningsnasjon sikre og ivareta? Og hvilke faglige disipliner er så viktige at de bør inngå ikke bare i det nasjonale, men også i regionale utdanningsmiljøers kursporteføljer og forskningsfelt?

Økonomi

Kvalitetsreformen legger opp til en ny finansieringsmodell for høyere utdanning. Lærestedenes inntekter skal i stor grad fastsettes utfra antallet uteksaminerte studenter. For de høgskolene som de siste åra har hatt svak studentrekruttering, kan dette bety kroken på døra. De lokale og regionale virkningene vil bli dramatiske, og det er rimelig å spørre om myndighetene og de politiske partiene vil akseptere slike konsekvenser, som jo for så vidt er i tråd med markedets lov.

I kampen for å overleve vil høgskoler søke allianser med hverandre, med universitetene og med regionale myndigheter og næringsliv. Det kan gi et nytt og spennende utdanningslandskap. Men lærestedenes ledere kan også se seg nødt til å omstille virksomheten mot det som er mest populært, bare for å få penger i kassa. Inntjening bør i seg selv aldri bli et kvalitetsmål i høyere utdanning.

Omstilling?

Den nåværende regjering vil skape et effektivt, dynamisk og markedsnært utdanningssystem. Et slikt system kan bli en direkte trussel mot den kvalitet og kunnskap som gjennom årtier møysommelig er bygd opp i det nåværende fagpersonalet.

Problemet forverres ved at det ikke følger ny finansiering med reformen. Parolen er at det skal produseres mer og bedre på det samme økonomiske grunnlaget. Dette er et vanlig krav i næringslivet. Men hva blir følgene innenfor det som nå betegnes som kunnskapsbedrifter?

Markedstilpasningen innebærer en konstant utfordring om omstilling. Spørsmålet blir hvor hurtig en akademisk institusjon kan omstilles. Hva gjør en med fagpersonale som et år eller to ikke får tilstrekkelig søkning til sitt studium? Det er ikke gitt at en 60-årig historiker blir en god lærer i fag som Ledelse eller Informatikk.

Oppsigelsesvernet er i akademia som i resten av offentlig sektor sterkt. Langvarige og kostbare prosesser må til før en kan stanse lønnsutbetaling til ansatte som etter den nye markedstenkningen er «uproduktive». Hvordan skal en produsere nok studenter i ventetida?

Erstatte

Det er tvilsomt om det i Norge i dag finnes tilgjengelig akademisk arbeidskraft som kan erstatte dem som evt må kastes ut fordi studentene ikke velger deres studier. Myndighetene har i liten grad utviklet en nyrekrutteringsstrategi til høyere utdanning. En slik strategi er påkrevd, men krever romslig finansiering.

Utdanningsreformen kan gi studentene høyere studiekvalitet. Vi håper på et slikt resultat, men det vil koste. Spørsmålet blir om Kristin Clemet og hennes regjeringskolleger vil betale prisen eller ofrer utdanningskvaliteten til fordel for skattelette.