Refser den norske selvgodheten

Hvordan er det mulig å fastholde et system som forhindrer oss i å gi oppreisning til nordsjødykkerne som alle mener fortjener det? spør Gro Hillestad Thune.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI ER VERDENSMESTERE

i menneskerettighetsspørsmål på bortebane, men langt mindre suverene hjemme, mener Gro Hillestad Thune.

I 15 år hadde Hillestad Thune anledning til å se Norge utenfra som representant i Europarådets kommisjon for menneskerettigheter i Strasbourg. Nå jobber juristen ved Norsk senter for menneskerettigheter i Oslo. Hun synes ikke vi har grunn til å slå oss på brystet.

- Ta pionerdykkerne i Nordsjøen som eksempel. Nå må vi være i stand til å overse byråkratiske hindringer og skjære igjennom. For meg er denne saken selve prøvesteinen på om vi er i stand til å håndheve menneskerettighetene, sier hun.

KOMMUNALKOMITEEN

skulle ha levert sin innstilling om oppgjøret for dykkerne til Stortinget før jul.

- Så ble det sagt i løpet av januar. Nå snakkes det om utgangen av februar. Jeg håper inderlig at det ikke går politikk eller prestisje i saken. Det er det siste dykkerne fortjener etter alle disse åra. Jeg ser klare paralleller til krigsseilernes skjebne. Har vi ingen ting lært? spør Hillestad Thune.

Hun mener vi ikke kan være bekjent av hvordan samfunnet vårt har behandlet medmennesker som har ofret liv og helse i nasjonens tjeneste.

- DE FORTJENTE

å få heder, men er i stedet blitt møtt med en kald skulder. Man trenger ikke være ekspert verken på menneskerettigheter eller juss for å forstå at vi her er i kjernen av det menneskerettigheter handler om. Den som setter seg inn i denne saken, oppdager fort at det ikke handler om respekt, medmenneskelighet, innlevelse eller anstendighet fra samfunnets side. Dette er en lang og trist historie full av unnfallenhet, ansvarsfraskrivelse, inhabilitet og svik.

- Vi må erkjenne at dette er en skamplett i moderne historie. Urettferdigheten bør berøre oss alle, og vi må ta konsekvensen ved å støtte opp om kravet om et raust oppgjør som dykkerne selv opplever som rimelig kompensasjon for det de har ofret.

GRO HILLESTAD THUNE

hevder at vi regulerer oss bort fra all sjenerøsitet i Norge.

- Vi lager byråkratiske systemer som vi former menneskene innenfor, men burde heller ha jobbet for å tilpasse systemet til menneskene. Hvor galt det kan bære av sted er pionerdykkerne et glimrende eksempel på: Du vil ha vanskelighet med å finne en eneste innbygger i dette landet som er imot å gi dykkerne en skikkelig økonomisk oppreisning, sier hun.

- Likevel klarer ikke politikerne å finne en rask løsning. I stedet for å krangle om fra hvilket fond eller konto pengene skal tas fra, må det da være mulig å legge kronene på bordet nå og heller fortsette diskusjonene om detaljfinansiering etterpå. Det burde være helt åpenbart og enkelt, særlig overfor ei yrkesgruppe som har bidratt så sterkt til Norges oljerikdom.

- Og et viktig poeng til: Min erfaring fra arbeid med krigsseilerne og andre som har møtt den norske byråkativeggen, er at folk må gis mulighet til å sette strek og komme videre i livet. Statsminister Kjell Magne Bondevik kan bidra ved å framføre en offentlig takk til nordsjødykkerne og påta seg ansvaret for helsesituasjonen deres på vegne av nasjonen. Jeg er overbevist om at det ville hjulpet mange.

JURISTEN

ved Senter for menneskerettigheter tar til orde for at vi begynner å feie for egen dør.

- Både politikere og vi andre tror vi er så gode på menneskerettigheter her til lands at vi egentlig bare kan satse ute med full kraft. Det mangler ikke på gode løfter. I Sem-erklæringen står det at regjeringen vil føre en aktiv menneskerettighetspolitikk både internasjonalt og nasjonalt. Men det er neppe helt tilfeldig at passusen er plassert i kapitlet for internasjonal politikk, påpeker Gro Hillestad Thune.

- Mange av oss vet at det daglig skjer menneskerettighetskrenkelser i Norge. Overfor innvandrere, barnehjemsbarn, psykiatriske pasienter, senile, psykisk utviklingshemmede og minoriteter. Hvor stort omfanget er vet vi ikke. Mennesker som opplever seg krenket av representanter for det offentlige har i realiteten ikke noe sted å gå.

AVSLØRENDE

for norsk unnfallenhet er også hva som skjer etter at barnehjemsbarn, krigsbarn eller tatere har oppnådd erkjennelse for at det er begått urett mot dem. Da begynner ofte krenkelse nummer to: De blir kasteballer i systemet. Ingen tar ansvar, ikke noe skjer, sier juristen.

- Så lenge menneskerettighetskrenkelser overfor mennesker i Norge er et ikke-problem, er det heller ikke noe organisert system for å håndtere slike saker, verken med sikte på å framskaffe dokumentasjon på hva som faktisk har skjedd eller etter at slik dokumentasjon foreligger.

MENNESKERETTIGHETER

ute er noe snilt - internasjonal solidaritet og støtte til mennesker i nød. Menneskerettigheter hjemme er mer brysomt, fordi det begrenser myndighetsutøvelse. Erna Solberg henviser til den politikken hun mener det er nødvendig å føre. Poenget er at så lenge hun og hennes departement opererer i et land som har sluttet seg til menneskerettighetene, betyr det at hun må bedrive sin politikk innenfor disse grensene. Ellers må vi være ærlige nok til å melde oss ut eller reservere oss overfor andre land, sier Gro Hillestad Thune.