Regionenes Europa

Med Sverre Jervells bok «Norge foran oppbruddet» har regionaliseringen av Europa kommet på dagsorden for den politiske diskusjonen. På tide, siden vi allerede lenge har vært aktør i noen av vår verdensdels nye regioner, som Østersjøregionen og Barentsregionen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kanskje er det nordmenns evige nei til EU, kanskje er det oljen eller den dypt forankrede romantiske nasjonalismen i landet som ligger bak - uansett synes det som om vi her til lands tror at det historisk sett meget unge fenomenet nasjonalstaten tilhører den evige del av skaperverket. Retorikken i alle politiske partier rettes mot at vi fremdeles står overfor nasjonsbyggingens oppgave, og ikke nasjonalstatens svanesang - selv om den praktiske politikken nok kan ha et mer realistisk siktemål.

  • Sverre Jervell gjør et hederlig forsøk på å føre realitetene inn i den politiske debatten. Det mest spektakulære forslaget er imidlertid det svakeste og minst virkelighetsnære i boka: Han vil dele Norge inn i fem territoriale regioner. Veien dit er interessant. Som allerede typografien i tittelen antyder, mener han at oppløsningen av nasjonalstaten ligger i forlengelsen av den teknologiske utviklingen, som ikke lar seg hindre av nasjonale grenser. Økonomiens globalisering er nært forbundet med dette.
  • EU møter disse utfordringene på sin måte. Grunnleggelsen av et indre marked og en felles valuta skal gjøre rommet stort nok for det «hjemlige» næringsliv, som dessuten kan ta opp konkurransen fra andre overnasjonale økonomiske blokker. På den andre siden av EU-prosjektet finner vi regionene, som kan gå på tvers av tradisjonelle statsgrenser, eller utgjøre forsøk på å danne mindre «nasjonalstater» innen de gamle grensene, så som Umberto Bossis operette-liknende Padania.
  • Nasjonalstaten er for stor for de nye identifikasjonsskapende mønstrene, som ofte er forankret i lokale forhold, og for liten for den økonomiske ekspansjonen. Som Jervell påpeker, kan denne utviklingen i en viss forstand føre oss tilbake til middelalderen. Da fantes ingen nasjonalgrenser, men nettopp regioner, slik som Hansa-forbundet og forskjellige mer eller mindre suverene bystater.
  • Parallellen kan trekkes lenger: Filosofen von Wright har påpekt at føydalsamfunnet har klare likheter med den moderne privatiseringen av tidligere statsgaranterte institusjoner og tjenester. På samme måte som politiske og juridiske rettsbegreper oppløste seg i intet da makten kom i lokale lensherrers hender, oppløser velferdsstatens rettigheter seg når politi og sykehus blir privatisert.
  • Og slik enheten i alt dette gjennom middelalderen ble ivaretatt av Kirken, risikerer vi nå at det høyere styringsprinsipp blir hensynet til økonomien. Da var den enkelte definert i forhold til Kirkens lære om synd og nåde, nå kan man bli definert etter evnen til å være konsument og innrette seg etter lønnsomhetsprinsippet.
  • Med nasjonalstatens svekkelse, settes velferdsstaten under press. Hvem skal garantere og betale for den enkeltes rettigheter når de lokale parlamenter mister sin reelle makt? Dette må sies å være det største og mest presserende politiske problem i våre dager, som likeledes er en utfordring både regionaliseringen og EUs sosiale program forsøker å møte.
  • Jervells løsningsforslag har mange svake sider. Han benytter regionbegrepet som et trekkspill, og argumenterer dels med «vestlendingenes lynne», dels med økonomi når han foreslår en deling av Norge. Han ser regionene som nye, men mindre nasjonalstater, med egen ortografi basert på dialektene. Dermed bare forskyver han problemene. Hvis den sentraliserte nasjonalstaten er kommet til en avslutning, blir det ikke bedre om vi får flere.
  • Jervells regioner blir som små nasjonalstater som bare er mer strømlinjeformet i forhold til næringslivets krav og til ønsket om profitt. Men problemet består jo ikke i å løpe etter økonomien. Problemet er hvordan man kan sette rammer for den, slik at den også i en tid av globalisering kan være samfunnsøkonomisk og ikke bare bedriftsøkonomisk nyttig. Med andre ord: Utfordringen er å bevare individets rettigheter når den gamle garantist forsvinner. At han her melder pass, skal likevel ikke lastes ham. Til det er han i for godt selskap. Foreløpig er da det vi trenger en omfattende diskusjon som tar utgangspunkt i realitetene, ikke i abstrakte løsningsforsøk som bare kan gjøre vondt verre.