Regjeringen løper fra ansvaret

En regjerings mest grunnleggende oppgave er å ta ansvar. Den sittende regjeringen gjør det motsatte. Den løper fra ansvaret for utviklingen i norsk økonomi og legger skylda for økte renter og for økt ledighet på alle andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På denne måten svikter regjeringen alle med boliggjeld og alle som er urolige for jobben sin. Regjeringen har virkemidler i den økonomiske politikken. Problemet er at den ikke bruker de mulighetene den har:

Budsjettpolitikken. Gjennom statsbudsjettet er regjeringen med på å bestemme den samlede etterspørselen i økonomien. Lavere skatt og økte offentlige utgifter er begge deler populært, men bidrar samtidig til mer penger i omløp. Det øker faren for stigende priser. I vår da regjeringen la fram det reviderte budsjettet, kjente man til hovedtrekkene i lønnsoppgjøret. Likevel valgte den å legge fram et budsjett som økte faren for renteøkninger. I stedet for å stramme inn valgte regjeringen både å gi nye skattelettelser og fordoble veksten i statens utgifter.

Det inntektspolitiske samarbeidet. Regjeringen har gitt milliarder i lavere skatt til dem som har mest, sagt nei til økt åpenhet om topplederlønninger, halvert fagforeningsfradraget, kuttet i tiltak for langtidssykmeldte og i arbeidsmarkedstiltakene. Alt dette har bidratt til og gjort det vanskeligere med et inntektspolitisk samarbeid. Nå varsler regjeringen plutselig at den vil ta initiativ overfor partene i arbeidslivet til høsten. Det burde regjeringen gjort tidligere. Og uansett bærer regjeringens politikk på dette området preg av å være basert på innfallsmetoden og ikke et systematisk arbeid for å sikre moderate lønnsoppgjør slik vi tidligere gjorde det med solidaritetsalternativet.

Arbeidsmarkedspolitikken. Regjeringen har kuttet på arbeidsmarkedstiltakene. Det gjør den selv om ledigheten øker. Aetat har store problemer og klarer ikke engang å utbetale den trygden arbeidsledige har krav på. Heller ikke på dette området tar regjeringen ansvar for situasjonen, men velger en passiv og bagatelliserende linje.

Skylda

I stedet for å føre en ansvarlig økonomisk politikk, legger den skylda på opposisjonen. Nå sist var det barnehagesatsingen som fikk skylda.

Men det stortingsflertallet har gjort, er å sørge for at regjeringspartienes egne valgløfter blir innfridd. Høyre lovet i valgkampen en økning av støttenivået til 80 prosent av kostnadene, noe som vil halvere foreldrebetalingen til om lag 1500 kroner. I en sluttappell før valget lovet Kristelig Folkeparti: «Barnehageplass til alle som ønsker for under 1500 kroner måneden.» Det er nettopp det stortingsflertallet nå har vedtatt. Spesielt underlig blir det å protestere mot å bruke 4- 5 milliarder på barnehager de selv lovet, når de samme partiene bare i år har sørget for 13 mrd. i lavere skatt.

Ansvar

Det er regjeringens ansvar å sørge for en ansvarlig økonomisk politikk. Det innebærer blant annet å være i stand til å ta initiativet til endringer i politikken om verden forandrer seg. Og det har verden gjort siden statsbudsjettet ble lagt fram sist høst. Lønnsoppgjøret ble dyrere for arbeidsgiverne enn forventet. Kronen er rekordsterk, noe som medfører problemer for norske bedrifter. Og anslagene for ledigheten er oppjustert.

Jeg har tidligere hevdet at regjeringen styrer budsjettet på autopilot. Kommentarene etter renteøkningen bekrefter dette inntrykket av ansvarsfraskrivelse. Det synes som om regjeringen tror den kan bruke hele avkastningen av oljefondet, uansett hvordan de økonomiske utsiktene er. Da tilpasser man ikke farten etter kjøreforholdene, og det er i strid med handlingsregelen for bruk av oljefondet.