Regjeringen må levere

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

• Statsminister Jens Stoltenberg tar i disse dager fatt på den mest avgjørende høsten i sin politiske karriere. Det er i høst han og regjeringen må levere politiske produkter som viser velgerne at det er samsvar mellom løfter og realiteter. Regjeringen behøver ikke bruke mye tid og ressurser på å skaffe seg flertall i Stortinget. Det har den. Den må iverksette forslag som i løpet av kort tid viser at det har betydning hva slags regjering landet har.

• Det holder ikke å skryte av at arbeidsledigheten går ned når det åpenbart er et konjunkturfenomen. Stoltenberg overtok en økonomi i god stand fra Bondevik-regjeringen. Norge har mer enn noe annet land hatt fordel av Kinas eventyrlige vekst. Kina trenger vår olje og våre råvarer, mens Norge bare i liten grad påvirkes av industrikonkurransen fra øst. Oljeprisen har delvis av samme grunn steget til rekordhøyder. Det samme gjør oljefondet. Handlingsregelen, som ble innført forrige gang Stoltenberg var regjeringssjef, vil i slutten av perioden kunne gi regjeringen 100 milliarder kroner ekstra å rutte med.

• I en slik situasjon er forutsetningene til stede for å vise lederskap og prioritere de viktigste tingene. For eksempel: når landet skriker etter arbeidskraft, må vi forvente at regjeringen lykkes med sin arbeidslinje. Å få sjuke og uføre tilbake i arbeid, å gi undersysselsatte mer arbeid, å få arbeidsledige innvandrere i jobb og å få eldre arbeidstakere til å bli på sin post er fortsatt jobb nummer én. Det er også den viktigste oppskriften for å avskaffe fattigdommen. Men da holder det ikke med snakk. Da må det handles. Og resultatene må oppleves og synes.

• Statsbudsjettet som legges fram i oktober blir selve svenneprøven. Det vil vise oss hva det bor i denne regjeringen. Det vil vise om den har vilje og evne til å forandre og forbedre. Og det vil vise om den har fortjent folkets tillit. Det er ingen lett oppgave å gjennomføre Soria Moria-erklæringen i en verden hvor rommet for innenrikspolitikk synes stadig trangere. Men det er de regjerende partier som selv har formulert ambisjonene. Og faktisk har ingen tidligere regjering hatt bedre muligheter til gjennomføre sin politikk. Derfor forventer vi mye av den.