Regjeringens egen politikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringens kraftige utvidelser av statlige garanti- og låneordninger, som skal hjelpe norske verft og eksportbedrifter, går inn i noe som ser ut til å være et mønster. Utvidelsen ble, akkurat som redningspakka for bankene, presentert på en hastig sammenkalt pressekonferanse på en søndag. Begge pakker er i hovedsak blitt godt mottatt blant dem de er rettet mot, henholdsvis finans- og eksportnæringen. Begge samler bred politisk støtte. Begge demonstrerer handlekraft fra regjeringens side og avmakt fra opposisjonens side.

Samtidig har det pågått høylytte diskusjoner

i Stortinget om hvorvidt regjeringens forslag til statsbudsjett neste år er riktig dimensjonert i forhold til dagens situasjon. Opposisjonspartiene mener ikke det. Hver for seg har de lagt fram alternative forslag til statsbudsjett. Men de har ikke fått gehør hos regjeringspartiene. Bort sett fra mindre endringer, vil derfor Stortingets flertall vedta de opprinnelige rammer denne uka. Det til tross for at regjeringen i sitt budsjett har anslått en langt mer lyseblå himmel neste år enn den blytunge som etter hvert avtegner seg. I budsjettet regner regjeringen med en økonomisk vekst i Norge på 1,9 prosent, mens «alle» ekspertmiljøer mener vi skal prise oss lykkelige om det blir vekst overhodet.

Det er en flertallsregjerings privilegium å trumfe sin politikk gjennom i Stortinget. Den vet at uansett hvilke milliardsummer som nå blir vedtatt, vil ikke finanspolitikken virke som noe elektrosjokk. Budsjettet rommer allerede klassiske motkonjunkturtiltak som vil kunne ha effekt i den mest utsatte sektoren, bygningsbransjen. Ved siden av satsing på prosjekter i offentlig regi, er det mest virkningsfullt på kort sikt at renta går ned. Det vil stimulere både forbruk og investeringer. Men det er nå åpenbart at regjeringen ikke vil ha innblanding i sin styring og vil ha politisk kreditt for sin måte å takle krisa på. Det nærmer seg valg.