Regjeringens sanne ansikt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagen før regjeringens forslag til statsbudsjett for 2008 ble lagt fram skrev vi på kommentarplass at dette budsjettet, det tredje i rekka av fire i denne perioden, ville vise regjeringens sanne ansikt. For nå er det så lenge siden de rødgrønne overtok regjeringsmakta fra de borgerlige partiene at de ikke lenger kan skylde på dem. Dessuten har de hatt rikelig med tid til å komme skikkelig i gang med å gjennomføre målsettingene i regjeringserklæringen. Og vi kan ikke godt mistenke regjeringen for å komme med en masse valgflesk, all den stund det ikke er valg neste år. Det budsjettet som ble lagt fram i går må ansees som det beste de rødgrønne partiene kan enes om.

Og hva skal vi si om det? Budsjettforslaget har selvsagt mangler. Regjeringen kunne gitt mer på noen områder og mindre på andre. Den kunne strammet litt inn på velferden og dermed redusert risikoen for renteøkninger utover de forventede. Eller motsatt: Den kunne brukt mer penger på veier og infrastruktur, mer på helse, mer på omsorg, mer på skole, mer på barnehager. Den burde trolig satset enda litt kraftigere på å avskaffe fattigdom, gitt sine ambisjoner om dette. Den kunne utvilsomt vært dristigere i miljøpolitikken siden vår tids største trussel og utfordring vil kreve mer av oss alle på det området. Det finnes sterke, organiserte interesser som lever av å påpeke disse manglene. Og de gjør det, hver eneste gang et budsjett legges fram. Slik må det også være. For ingen budsjetter er perfekte. Alle revideres dessuten etter et halvt år.

Men mer enn tidligere sitter vi igjen med følelsen av at man nesten må være betalt for å gå knallhardt ut mot budsjettet. Det har en klar politisk profil helt i tråd med det regjeringen har lovet. Så vi kan ikke være overrasket over retningen. Dessuten har finansministeren trolig rett i at budsjettet ikke er så ekspansivt at det påvirker renta. Når hun så kan summere alt som kan kalles miljøtiltak på alle sektorer til 25 milliarder kroner, skal det sterkt miljøengasjement for å fly i strupen på henne.

Selvsagt får regjeringen kritikk fra Høyre og Frp. Mer interessant er det at Venstre og KrF er rausere og mer nyansert i sine uttalelser. Venstreleder Lars Sponheim innrømmet i går at han var «litt imponert» over at en finansminister fra SV greide å legge fram et så stramt budsjett. Han er også fornøyd med at avgifter dreies i mer miljøvennlig retning. Og KrF er fornøyd med økte bidrag til verdens fattigste og psykiatrien, innføring av rett til fødselspenger for selvstendig næringsdrivende og at kontantstøtten videreføres. Kanskje kan en slik tilnærming føre til at de to sentrumspartiene får flyttet på noe av det de mener er skjevt eller galt under Stortingets behandling, slik KrF lykkes med i fjor.

At LO er fornøyd er ingen test på budsjettforslaget. Men at arbeidstakerorganisasjonene i sum er relativt fornøyd er et uttrykk for at det store flertall ikke har grunn til å miste nattesøvnen. Vi tror like godt vi avblåser den røde fare. Denne regjeringens ansikt er lyserød på snuten, og det kan de fleste leve godt med.