Regjeringserklæringen provoserte ingen

Statsminister Kjell Magne Bondeviks regjeringserklæring var en kortversjon av sentrumserklæringen fra Voksenåsen. Den inneholdt ingen forslag som fikk opposisjonen til å reise bust. Erklæringen var preget av at Bondevik leder en mindretallsregjering som både ønsker å leve lenge og sette et visst preg på politikken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det som skiller Bondeviks erklæring fra Arbeiderparti-regjering enes trontaler, er den sterke vektleggingen av verdier. I tillegg til allmenne formuleringer som at regjeringen vil arbeide for likeverd og likestilling, folkestyre og utjevning, og andre formuleringer som er felles politisk tankegods, inneholder Bondeviks erklæring påstander om at det finner sted en verdimessig og moralsk forvitring i samfunnet som det må gjøres noe med.

Bondevik-regjeringen legger stor vekt på enkeltmennesket. Målet er å skape en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra. Alle skal kjenne et ansvar for å ta vare på hverandre.

Det er dette Bondevik mener er grunnmuren i et norsk hus, og som han mente manglet i Jaglands visjoner.

Ingen provokasjoner

Det var lite eller ingenting av det konkrete politiske innholdet i erklæringen som fikk opposisjonen til å heve stemmen. I utenriks- og sikkerhetspolitikken har regjeringen innsett at det er stortingsflertallet som bestemmer kursen.

Det den selv kan bidra med, er å forsøke å betone noen elementer som viktigere enn det Jagland-regjeringen gjorde. Et forsøk på dette er varslet om at menneskerettighetsspørsmål vil bli tatt opp mer åpent enn den forrige regjeringen valgte å gjøre. Første prøven på dette kommer når utenriksminister Knut Vollebæk møter kinesiske myndigheter neste uke. (NTB)