Regnbuen falmer

Sørafrikaneres vold mot innvandrere sjokkerer, men fremmedhatet er velkjent i hele verden, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«DE TAR KVINNENE våre, hjemmene våre og jobbene våre», sier fattige og arbeidsløse sørafrikanere om millioner av flyktninger og innvandrere som strømmer over grensa til Sør-Afrika. Dette er argumenter vi kjenner igjen; også i Norge. «Arbeidsgivere sier opp arbeidere og hyrer innvandrere til halv pris. Det skjer en sosial dumping», er et annet argument. Det burde heller ikke vært helt ukjent for oss. Problemene er globale, men frustrasjonenes uttrykk i Sør-Afrikas brakkebyer er lokale og svært brutale. Så langt er 56 immigranter slått i hjel eller brent til døde. De fleste er flyktninger fra nabolandet Zimbabwe. For tjue år siden gikk flyktningstrømmen motsatt vei. Sørafrikanere som kjempet mot apartheidregimet søkte politisk støtte og husrom i nabolandene. Nå jages de samme naboene ut.

HVA HAR SKJEDD med regnbuenasjonen Sør-Afrika het et seminar Fellesrådet for Afrika fant det betimelig å holde i uka som gikk. Der kunne Fafo-forsker Arne Grønningsæter blant annet fortelle at den nye generasjonen fattige unge, som i hovedsak har begått ugjerningene, ikke husker apartheidregimet og den rasistiske politikken fra 1948 til 1994. En ny generasjonen fattige i brakkebyene er like frustrerte over mangelen på ei framtid som de unge fattige var på 1980-tallet. Den gangen rettet raseriet seg mot det hvite apartheidregimet som reagerte med å sende hæren mot dem. Nå er raseriet omdannet til fremmedhat mot flyktninger fra nabolandene. President Thabo Mbeki sendte også hæren mot de rasende ungdommene.

VI KJENNER IGJEN argumentene knyttet til fremmedfrykt fordi de er de samme over hele verden. Menneskene føler sin eksistens truet. Forskjellen er at den er reell for fattige sørafrikanere, men raseriet rettes mot feil gruppe mennesker. Fattige slåss mot fattige i stedet for å knytte nevene mot Mbeki-regjeringen og hans parti, African National Congress (ANC). De har ikke levert. Forskjellene mellom fattig og rik har økt. Svart overklasse og middelklasse beskytter seg mot fattige med piggtråd og murer. De som står utenfor murene føler seg forrådet fordi løftene om en bedre framtid aldri er blitt innfridd. Dessuten er ikke vold noe nytt, minner Grønningsæter om.

VOLD OG KRIMINALITET er en del av historien i Sør-Afrika. Apartheidregimet brukte vold som verktøy i sin undertrykkelse av svarte og fargede i 36 år. Vold og kriminalitet ble også svaret på denne undertrykkelsen. Og dette har fortsatt fordi landets fattige ikke har tillit til myndigheter, politi og rettssystem. I tillegg er den offisielle arbeidsløsheten på 25 prosent, mens det reelle tallet er 40, ifølge den britiske avisa The Guardian. Basisbehov som hus, mat, vann og elektrisitet er knapphetsgoder for de fattigste. Landet ligger i verdenstoppen når det dreier seg om mord og voldtekt. Ifølge The Guardian ble det begått over 19 000 mord fra 2006 til 2007 og 52 000 voldtekter i samme tidsrom. At regjeringen skaffet 200 000 nye jobber i denne perioden ble mindre synlig fordi tilstrømningen av arbeidskraft var langt større.

UTFORDRINGENE er kolossale i et land med 48 millioner innbyggere og 6,5 millioner immigranter; hvorav tre millioner immigranter som har flyktet fra Zimbabwes diktator Robert Mugabe. Og det er her pekefingeren rettes mot Sør-Afrikas president.« Mbekis stille diplomati ovenfor Zimbabwe og Mugabe kan best beskrives som åtte års skjult støtte», sier Sør-Afrika-kjenner og professor Bill Derman. Han mener Mbekis regjering har nytte av fremmedhat og rasisme fordi det tar fokus bort fra urettferdigheten ved det økende klasseskillet. Robert Mugabe har brukt retorikken i alle år for å holde på makta. At den sørafrikanske regjeringa har lukket øynene for hva krisen i Zimbabwe ville bety for Sør-Afrika er utilgivelig. Neste år er den utilgjengelige Mbeki ute, og den korrupsjonssiktede grasrothelten og ANC-lederen Jacob Zuma forventes å bli ny president i Sør-Afrika. De siste ukenes voldelige fremmedhat er et rødglødende signal om at det haster. Den nye generasjonen vil kanskje ikke lenger godta ANCs guddommelige rett til styre landet.

SØR-AFRIKAS fargerike mangfold har ifølge seminaristene i Oslo aldri eksistert. Det har vært en ønskedrøm. Og forventningene til landet har vært høyere enn til noe annet land i Afrika. Neste års presidentvalg kan gi en pekepinn om hvilken retning landet velger. Regnbuenasjonen behøver ikke være en utopi.