Reich på vrangen

Vaage prøver å se Reich på vrangen, men treffer ikke med skrivemåten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra 1934 og et par års tid framover gikk Sigurd Hoel i analyse hos Wilhelm Reich. Hoel fikk barndommen endevendt, og endte på randen av sammenbrudd.

Reich var en sammensatt person, karismatisk som få, selvsikker inntil det stormannsgale, men også sky, angstridd og paranoid en gåtefull skikkelse som virket sterkt inn på dem han ble kjent med, og som har opptatt mange i ettertid. Deler av hans teorier og liv er blitt endevendt i bøker og artikler, om forholdet til Hoel er det utgitt en hel avhandling, og hans femårige opphold i Oslo er beskrevet i flere artikler. Det er dette oppholdet som utgjør grunnsteinen i Vaages roman.

Reich er ikke dagens mann, selv om vårt gjennomseksualiserte samfunn har mangt å takke eller forbanne ham for.

At det utgis en roman om Reich i dag, er derfor temmelig overraskende, og ikke minst at det er Lars Amund Vaage som er mannen bak den. Det er lite i hans tidligere forfatterskap som peker i den retning.

Resultatet er da etter mitt syn heller ikke udelt vellykket. Satsingen er det imidlertid ikke noe i veien med. Vaage er en stor og original språkkunstner, og hans stilistiske begavelse kommer også stedvis til sin rett i denne romanen. Likevel er det noe som ikke stemmer. Det er som om selve prosjektet som sådant ikke passer til Vaages særlige forfattertalent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kunstig

«Den framande byen» er ingen biografisk roman i snever forstand. Den tar utgangspunkt i en faktisk historisk person og det kildematerialet som finnes om ham, men forfatteren stiller seg ikke bare temmelig fritt i forhold til dette, han fortetter og intensiverer det også på en nokså uvanlig måte. I all hovedsak går Vaage inn i Reichs eget sinn og formidler hans tanker og erindringer i 1. eller 3. person.

Flere steder virker det direkte kunstig når faktiske hendelser og presentasjoner av (deler av) Reichs teoribygning opptrer i en kontekst som domineres av tilstandsbeskrivelser og indre forhold. Man fristes til å mene at Vaage har pålagt seg selv noen kunstige begrensninger ved å ta utgangspunkt i en faktisk person.

Enda verre er det at selve skrivemåten rimer så dårlig med de forestillinger man på forhånd har gjort seg opp om Reichs måte å tenke og uttrykke seg på. Ett er det at Reichs knudrete tysk-akademiske prosa ligger så fjernt fra Vaages prosalyriske stil som tenkes kan, noe annet er det at den virker kunstig i forhold til den måten Reich også uttalte seg på muntlig. Det gjelder for øvrig også for flere av de andre personene.

Selvanalyse

Reich er selvsagt hovedpersonen, og det som åpenbart har drevet Vaage mot dette prosjektet er nysgjerrigheten på hva som skjuler seg bak denne merkverdige personens karismatiske ytre og hans voldsomme tro på sitt eget virke. I sitt bud på et svar på «gåten» Reich har altså Vaage valgt å la Reich selv føre ordet i noe som likner en selvanalyse der oppveksterfaringene tillegges avgjørende vekt forholdet til en autoritær og dominerende far, en mer lettlivet mor, en huslærer, en bror, i et miljø som nettopp predisponerer for opparbeidelsen av det karakterpanser som er en så viktig faktor i hans karakteranalyse et panser som terapiens hovedoppgave besto i å nedbryte. Sånn sett virker Reich, slik Vaage ser ham, like mentalt forkrøplet og like ufri som de pasienter han ville helbrede. Dette kommer kanskje aller tydeligst fram i forholdet til elskerinnen og samboeren Elsa. Skildringen av dette er da også noe av det beste i romanen, og selve grunnsynet på Reich forekommer i det hele tatt troverdig.

Når Hoel sannsynligvis ble den mann som, alle motsetninger til tross, kom til å stå Reich nærmest under Oslo-oppholdet, skyldes det nok at de på dette punkt hadde mange trekk til felles. Når Reich beskyldte Hoel for å bruke sin intelligens for å forsvare seg mot sine følelser, kunne noe av det samme også sies om ham selv. De gode ansatsene i den psykologiske analysen til tross er det likevel de svake sidene ved «Den framande byen» som slår en mest i øynene.