Reidar Hjermann stoppet fra å gjøre jobben sin

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tidligere Barne - og likestillingsminister Karita Bekkemellem var skuffet over barneombud Reidar Hjermann. Nå har den nåværende ministeren,

Ramin- Osmundsen gjort det forgjengeren sikkert ønsket, nemlig å bli kvitt Reidar Hjermann.

Barn trenger en uredd og tydelig talsperson, en sterk pådriver for å få gjennom deres synspunkter og en som tør engasjere seg. Dette var Reidar Hjermann, men med det resultatet det ga kan det virke som om barnevern kun er viktig så lenge det er i tråd med hva regjeringen mener er politisk korrekt.

Det kan oppstå interessekonflikt når organet som utnevner barneombudet er det samme organet som barneombudet til tider er nødt til å tale midt i mot. Denne problemstillingen har FNs barnerettighetskomitè bemerket. Kritikken går ut på at ombudet møter klare begrensinger på grunn av sin avhengighet til

Barne - og likestillingsdepartementet.

Eventuelle begrensinger blir nok ikke mindre for det nye barneombudet på grunn av sitt bekjentskap til Barne - og likestillingsministeren.

Kraby benekter at hun ble bedt om å søke på stillingen men når det i etterkant blant annet viser seg at kvalifikasjonskravene ble forandret til noe som Kraby så til de grader innfridde, kan det være nærliggende å tro at stillingen underveis ble tilpasset Kraby.

Argumentet om at Barneombudet trenger juridisk kompetanse faller på sin egen urimelighet når det innad i Barneombudet er ansatt flere som besitter stor juridisk kompetanse.

En skulle forøvrig tro at for å arbeide for barn og deres behov og rettigheter, bør man ha faglig erfaring og kunnskap på dette område. Direkte kontakt med barn som, av ulike årsaker, opplever hverdagen som svært vanskelig er noe annet enn kjennskap om disse barna gjennom dokumenter.

Med to så ulike utgangspunkt blir også tiltak som kan tilbys og eventuelt etterlyses nokså forskjellig.Hvem som da er best egnet, bør være innlysende.

Det nye barneombudet blir beskrevet som “barnas advokat”. I beste mening men for de som har opplevd at barnet blir til fremstilt som en juridisk sak, med advokater som står på hver sin side og uttaler hva som er barnets beste, gir ikke beskrivelsen de beste assosiasjoner.

Barns hverdag og oppvekst er altfor ofte preget av utrygghet, ustabilitet og manglende omsorgsevne. At barn blir håndtert som juridiske tilfeller, har ofte skylden for nettopp dette. Det gjenstår å se om enda mer fokus på juss kan føre til positive forandringer.