Reidun (81) ble kasteball i eldreomsorgen

- Det er uverdig, sier Julian Naustvik (81). I tre måneder har han fulgt konas tøffe kamp for sykehjemsplass. Bydelen ville ha henne hjem.

- Vi følte oss helt maktesløse. Bydelen presset på å få henne hjem. Vi sa klart fra at det gikk ikke, sier Julian Naustvik.

81 år gamle Reidun Naustvik har kols, senskade etter kreft, stomi, kateter og problemer med blodsirkulasjonen.

Hun har ikke demens, er klar og orientert, men da hun fikk amputert det ene beinet etter en blodpropp, var det nok for henne:

Hun ville ikke hjem lenger.

Reidun trengte så mye hjelp i hverdagen at hun mente hun måtte være på sykehjem for å føle seg trygg.

For ekteparet var det tøft nok i seg selv å innse at de ikke lenger kunne bo sammen hjemme.

Det de ikke var forberedt på, var at veien til å få sykehjemsplass skulle bli så lang og utmattende.

- De siste månedene har vært grusomme. Uten familien min hadde jeg vært helt hjelpeløs, sier Reidun.

- Hun ble flyttet 11-12 ganger på tre måneder. Det var en enorm belastning for henne. Og jeg mener det skal være unødvendig å måtte gjennomleve alt dette, sier Julian.

VILLE PÅ SYKEHJEM: Da Reidun (81) amputerte beinet, kunne hun ikke lenger bo hjemme. Kommunen ville det annerledes. Reporter: Ane Muladal, Video Lars Eivind Bones. Vis mer

Følte seg presset

Etter Reidun amputerte beinet i februar, ble hun skrevet inn på korttidsinstitusjonen Ryen helsehus i Oslo. Helsehusenes viktigste oppgave er å få pasientene rehabilitert til å kunne flytte hjem igjen.

I dag reagerer familien på det de mener er uprofesjonell og til dels dårlig behandling ved helsehuset. De mener også at bydelen hele veien presset på for å få Reidun hjem igjen.

- På et tidspunkt var jeg redd hun bare skulle bli sendt hjem med drosje og satt igjen utenfor leiligheten. Jeg har jo lest om at sånne ting skjer, sier Julian.

Kommunen, ved avdelingsdirektør for Avdeling mestring og omsorg i bydel Østensjø, Jatinder Sharma , skriver til Dagbladet at de synes det er leit at de har bidratt til å gi Reidun og Julian Naustvik en dårlig opplevelse.

- Vi beklager den opplevelsen Reidun og Julian sitter igjen med, og at familien ikke opplevde den sikkerheten og forutsigbarheten man skal når man er i en sårbar situasjon, sier Sharma. Han medgir at kommunikasjonen ikke har vært god, men mener bydelens prosedyrer er fulgt.

Bekymret: - På et tidspunkt var jeg redd hun bare skulle bli sendt hjem med drosje og satt igjen utenfor leiligheten. Jeg har jo lest om at sånne ting skjer, sier Julian.
Bekymret: - På et tidspunkt var jeg redd hun bare skulle bli sendt hjem med drosje og satt igjen utenfor leiligheten. Jeg har jo lest om at sånne ting skjer, sier Julian. Vis mer

Les hele svaret fra kommunen og helsehuset her, eller lenger nede i saken.

Sammen bestandig

Reidun og Julian møttes første gang på Ruseløkka skole på Skillebekk på 1950-tallet. Siden har det vært de to.

Sammen har de fått tre barn, så fire barnebarn. Julian hadde sitt eget firma og jobbet med fiskehandel, nede ved Oslo fiskehavn. Reidun var stort sett hjemmeværende, men «tok på seg søm» hjemme og stelte i hagen.

20 år gamle: Ekteparet Reidun og Julian Naustvik (81) feiret sin 60. bryllupsdag i fjor. Nå skilles de for første gang.
20 år gamle: Ekteparet Reidun og Julian Naustvik (81) feiret sin 60. bryllupsdag i fjor. Nå skilles de for første gang. Vis mer

I fjor feiret de sin 60. bryllupsdag.

- Vi hadde to hunder. Det var toppen for Reidun, å gå ut tur med dem, minnes Julian i dag.

De siste åra har Reidun vært mye syk. Før hun amputerte beinet, fikk hun behandling på sykehus to ganger i uka for sårene hun får på grunn av dårlig blodsirkulasjon. Tidligere har hun hatt hjelp fra hjemmetjenesten.

Til februar hadde ekteparet greid seg hjemme. Julian hadde passet på og hjulpet henne i stort og smått. Men da Reidun mistet beinet, ble alt snudd på hodet.

Siden begynnelsen av februar, da Reidun fikk blodproppen som førte til amputasjonen, har den skrale, gamle kroppen blitt sendt i skytteltrafikk fram og tilbake mellom sykehus og Ryen helsehus en rekke ganger.

Dette er reiduns reise:

9. februar: Reidun akuttinnlegges på Aker sykehus med blodpropp. Beinet sto ikke til å redde. Det ble utført amputasjon av høyre bein i låret.
25. februar: Reidun blir utskrevet fra Aker og overført til Ryen helsehus. I innkomstjournalen til helsehuset (skrevet dagen etter) heter det:

«Meningen er nå at hun skal komme seg på sykehjem, og hun er veldig motivert for opptrening etter hvert.»

Her står det også at hun kom til helsehuset uten utskrivingsjournal fra Aker, og at dette meldes som et alvorlig avvik.

Ifølge pårørende, og Reidun selv, falt hun i gulvet og skadet det til da friske kneet da hun skulle løftes fra rullestol og over i seng, av en pleier som jobbet alene. Ifølge journalen fra 27. februar har Reidun smerter og skader i dette kneet, om skal være påført da Reidun skled på sykehuset 25. februar. Reidun avviser at det var det som skjedde.
28. februar: Pårørende reagerer på at det nå er slått opp følgende på oppslagstavlen på Reiduns rom:
«Mål: Å komme hjem»

Dagen før var tavlen tom, sier familien. Bydelen og helsehuset har et møte med Reidun og pårørende på Reiduns rom samme dag.

«Damen fra bydelen sa mamma skulle hjem», forteller datteren. Familien protesterte.
28. februar: Under møtet med bydelen ble Reidun dårlig. Familien forteller at hun hylte av smerte. I journalen fra Ryen står det nå:
«Sterke smerter fra knehasen og utover og tydelig temperaturskille ca, to tredjedel ned på leggen, hvor beinet er overflatekaldt.»

Dårlig blodsirkulasjon og nummenhet i beinet, skriver legen. Tegn på ny blodpropp.
28. februar: Reidun legges inn på Aker igjen, med mistanke om blodpropp, tre dager etter at hun først kom til helsehuset. Legene snitter opp og legger inn en stent (sylinder som skal åpne blodåre) i venstre bein.
29. mars: Reidun overføres tilbake til Ryen helsehus. I innkomstjournalen står det at hun fremdeles trenger sårstell ved sykehuset og at hun vil bli fraktet frem og tilbake dit.

Det legges fortsatt opp til at Reidun skal hjem. Det planlegges «kartlegging av funksjonsnivå og framtidig hjelpebehov før hjemreise».
4. april: Møte med bydelen og helsepersonell fra Ryen helsehus. Bydelen gjentar at Reidun kan klare seg hjemme.

De vil nå på hjemmebesøk og vil at Reidun skulle være med. Familien sier at det ikke er nødvendig, fordi Reidun uansett ikke ønsket seg hjem.

«Det var sårt og vondt for henne. Det minnet henne på at hun ikke kommer seg hjem til mannen sin igjen, at det var et lukket kapittel», sier datteren Nina Raastad.
9. april: Reidun har vært til sårbehandling på Aker. Legen skriver i journalen at pasienten gir uttrykk for at hun ikke greier seg hjemme.

Legen sier at «vi ved avdelingen er tverrfaglig enig med pasienten».
10. april: Bydelen inviterer til det tredje møtet – et hjemmemøte – hos Julian og Reidun.

Bydelens folk tar mål, kartlegger hvordan Reidun kan greie seg hjemme. De mener det er mulig for Reidun å bo hjemme med bistand fra hjemmesykepleie.

Reidun er motvillig til i det hele tatt å delta på møtet. Hun sier hun hadde gjort det helt klart at hun ikke vil hjem.

«Det virket som om bydelen ville spille på det sentimentale med å få henne hjem, så hun skulle se hva hun savnet», sier Julian i dag.
15. april: Reidun akuttinnlegges på Ullevål med høy feber, oppkast og diare. Legen har mistanke om blodforgiftning.

I journalen fra helsehuset heter det at Reidun har fått paracet, «som pasienten har sagt selv at hun ikke tolererer».

Pårørende mente hun nå hadde en allergisk reaksjon.

«Vi hadde gitt beskjed overalt hvor mamma var at hun ikke tåler paracet», sier datteren.
24. april: Reidun er tilbake på helsehuset. Hun er stabil, men sårene må behandles.

I samme journal står det «kartlegging av funksjonsnivå og framtidig hjelpebehov før hjemreise». Det står ingenting om sykehjem.
30.april: Nå har Reidun søkt om langtidsplass på sykehjem. Legen legger ved en medisinsk erklæring som støtter søknaden – at hun ikke kan klare seg hjemme.

Det heter også at pasienten da hun «først kom inn på helsehuset ønsket å komme hjem igjen».

Pårørende sier Reidun kan ha gitt motstridende signaler første døgnet på helsehuset, men mener hun var forvirret da og opplevde spørsmål om å komme hjem som et press.
6. mai: Reidun er slapp, har ikke matlyst, noe feber, våken og er klar. Hun er sengeliggende.

I journalen står det også at hun har «sterke smerter i ryggen etter en uheldig forflytning for tre dager siden. Ikke kommet opp etter dette.»

Reidun forteller at hun fikk smertene etter at hun ble flyttet fra stol til seng uten såkalt forflytningsbrett. Familien reagerer på at helsehuset ikke har skikkelig utstyr.
7. mai: Reidun flyttes fra rehabiliteringsavdelingen til kortidsavdelingen, fordi hun «ikke er kandidat for rehabilitering». Opptreningstilbudet til folk som skal på sykehjem er dårligere enn for de som skal hjem.
11. mai: Reidun flyttes til Smestadhjemmet, som ligger på andre siden av byen fra der ektemannen bor. Hun har fått langtidsplass og var lovet enkeltrom, men får et dobbeltrom.
15. mai: Reidun flyttes til Vålerenga bo- og servicesenter.

Dagbladet møter Reidun og Julian sammen første gang på Smestadhjemmet i Oslo 15. mai.

Julian pakker konas saker i en gul pose, han har stålkontroll på både medisiner og avtaler.

Reidun er på vei til neste stasjon. Familien håper det blir siste gang hun flyttes. Julian er sliten nå. Det er Reidun også.

- Det har vært så mye fram og tilbake, sier de.

Hjemme lengst mulig

Det er et politisk mål at flest mulig eldre skal bo lengst mulig hjemme. Tallet på sykehjemsplasser går ned og hjemmesykepleien trappes opp.

Noen mener presset for å flytte hjem kan bli for stort. Blant dem er Reidun og Julian.

- Et par dager etter Reidun hadde blitt innskrevet på helsehuset, kom bydelen og hadde møte med oss. Temaet var at Reidun skulle komme seg hjem. Men Reidun ville ikke hjem. Hun måtte på sykehjem, og var innforstått med det, sier Julian.

Mellomstasjon nummer to: Reidun har vært fire dager på Smestadhjemmet. Her venter hun på Syketransporten som skal frakte henne videre til Vålerenga bo- og servicesenter i Oslo.
Mellomstasjon nummer to: Reidun har vært fire dager på Smestadhjemmet. Her venter hun på Syketransporten som skal frakte henne videre til Vålerenga bo- og servicesenter i Oslo. Vis mer

Tunge måneder

Han forsto ikke heller hvordan han skulle greie å ta seg av kona i alle de timene hjemmetjenesten ikke var på besøk hos dem.

- I og med at hun har trygghetsalarm, så skulle jo jeg kunne gå ut. Men det gjør du ikke vet du. Du blir hjemme uansett, sier han.

- Det blir en kort tur på butikken, så er det rett hjem igjen.

Reidun blir lei seg når hun tenker tilbake på våren som har gått. I tillegg til alle komplikasjonene og flyttingene, trivdes hun dårlig på helsehuset.

- Jeg følte meg ikke trygg der, sier Reidun.

Familien mener helsehuset ikke hadde kompetansen som trengtes.

- Det var ikke noe trygt sted å være, syntes vi, sier ektemannen.

Dårlig: Reidun har vært mye dårlig den siste tida. Familien mener de ble motarbeidet av kommunen og at det var unødvendig å dra på hjemmebesøk i leiligheten da Reidun uansett ikke følte seg trygg der.
Dårlig: Reidun har vært mye dårlig den siste tida. Familien mener de ble motarbeidet av kommunen og at det var unødvendig å dra på hjemmebesøk i leiligheten da Reidun uansett ikke følte seg trygg der. Vis mer

Da Reidun omsider fikk vedtaket hun hadde lengtet etter, fantes det ingen ledige plasser i hennes egen bydel.

Avhengig av pårørende

I stedet fikk hun plass på Smestadhjemmet, et sykehjem på den andre siden av byen fra parets leilighet.

- Vi fikk beskjed om at det var Smestadhjemmet eller ingenting, sier Julian.

Familien reagerte på dette. I Oslo er det fritt sykehjemsvalg.

Datteren Nina Raastad tok kontakt med bydelen igjen. Fire dager seinere fikk Reidun plass på Vålerenga bo- og servicesenter.

- Det skal jo egentlig ikke være sånn at den som skriker høyest får, men sånn er det, sier datteren.

- Det får meg til å tenke på alle dem som ikke har pårørende, sier hun.

Vålerenga bo- og servicesenter ligger bare fem minutter unna Julian med bil. Inne på Reiduns nye rom løfter to ansatte fra Syketransporten henne skånsomt ned fra sykesenga og over i rullestolen, hilser adjø og takker for denne gang.

- Det er ikke så veldig stort, men jeg er ikke skuffet, sier Julian opprømt etter å ha inspisert konas nye tilholdssted.

Han pakker Reiduns medisiner ut fra posen, sjekker tv-uttaket og legger en boks med sukkerbiter lett tilgjengelig. Reidun drikker ikke kaffe uten.

- Sånn har han alltid vært, sier Reidun.

- Lojal. Han passer på meg, sier hun.

Noen dager seinere, fra rommet på Vålerenga, forteller Reidun via datteren at hun trives godt på det nye hjemmet.

- De er så koselige, søte og snille her. De tar vare på meg, og jeg føler meg trygg, sier Reidun.

- Vi føler oss sett. De kom og tok imot oss, lyttet til oss og fortalte hvordan ting fungerer, sier Julian.

- Nå håper jeg Reidun får noen rolige dager fremover.

Dette svarer kommunen:

- Vi håper Reidun vil trives på sykehjem, og ønsker henne og familien alt godt, sier sier avdelingsdirektør Jatinder Sharma i Bydel Østensjø.

Kommunen sier at slike historier ikke er vanlige, men at de har forbedringsområder når det gjelder samarbeid og kommunikasjon mellom de ulike kommunale instansene rundt brukeren.

Det er en del av rutinen at pasient og fagerpesonell foreta hjemmebesøk, selv om pasienten har søkt om sykehjemsplass, opplyser kommunen. Sharma understreker at økonomi ikke er styrende for vedtak i enkelttilfeller.

- Alle brukere skal ha den pleie og behandling de har krav på. Hjemmebesøkene er en del av rutinen for å sikre dette.

Fordi de fleste ønsker å bo hjemme, bygger kommunen nå ut hjemmetjenesten og lavterskeltilbud som skal ivareta alle de eldre som skal bo hjemme inn i alderdommen.

Endelig på plass: Familien håper Reidun får rolige dager fremover nå med langtidsplass på Vålerenga bo- og servicesenter.
Endelig på plass: Familien håper Reidun får rolige dager fremover nå med langtidsplass på Vålerenga bo- og servicesenter. Vis mer

- Vi satser også sterkere på forebyggende tiltak og oppsøkende virksomhet for å gjøre hjemmet til et trygt sted og for å tilby sosiale arenaer også utenfor institusjon.

Dette svarer helsehuset:

Ryen helsehus, ved institusjonssjef Johnny Jakobsen, beklager overfor familien Naustvik. Han sier helsehuset samarbeider tett med pasienter, pårørende og bydel når pasienten er hos dem.

Om de to forflytningene mellom seng og stol sier han at det kan se ut som opplysninger om disse ikke er registrert i journalen.

- Ansatte skal også bruke forflytningshjelpemidler når det er mulig. Det er som oftest mest skånsomt for pasienten, og burde vært brukt på denne pasienten, sier Jakobsen til Dagbladet.

Videre sier han at det ikke står oppgitt i journal eller epikrise, verken fra sykehus, fastlege eller bydel at Naustvik ikke tåler paracetamol.

- Informasjonen vi sitter med er at dette var ukjent for personalet ved helsehuset helt til pasienten selv informerte om dette etter å ha fått paracetamol.

- I dette tilfellet ble oppholdet etter noe tids rehabiliterings med mål om å kunne flytte tilbake eget hjem, endret til korttids-utredningsplass fordi dette var det rette for pasienten. Denne utredningen viste at langtidsplass er det riktige for denne pasienten.

Helsehuset vil nå invitere familien til en samtale for å høre hvordan de kan bedre sine tjenester.

- Det er viktig at alle skal føle seg trygge og oppleve at de blir godt ivaretatt. I samtalen med familien vil vi gjerne høre mer om dette for å finne ut hvordan dette kunne vært fanget opp tidligere slik at situasjonen kunne vært unngått.

- tidenes satsing

- Det er fint å høre at familien er fornøyd med det tilbudet de får på Vålerengahjemmet, sier Sykehjemsetaten, ved direktør for samfunnskontakt Henrik Mevold, til Dagbladet.

Alle med vedtak om langtidsplass på sykehjem skal få tilbud om plass innen 14 dager.

- I tillegg er det fritt sykehjemsvalg. Oslo kommune har 3600 langtidsplasser på 39 langtidshjem og det er ikke alltid det er ledig på ønsket langtidshjem med en gang. De fleste velger å flytte dit det er ledig, for deretter å sette opp liste med tre ønskesykehjem. De får da tilbud om plass på ønsket langtidshjem når det er ledig.

- Kvaliteten på rommene vil variere mellom de ulike byggene og dette er noe vi jobber med. Oslo kommune er inne i tidenes satsing på nye sykehjemsbygg der mange gamle bygg skal rives. Fram til 2023 skal vi åpne minst 13 nye moderne sykehjemsbygg.

Avhengig av mannen: Reidun sier støtten fra mannen og barna har vært uvurderlig.
Avhengig av mannen: Reidun sier støtten fra mannen og barna har vært uvurderlig. Vis mer