Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Reise i historien

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RHINEN (Dagbladet): Selvfølgelig er det fint å vandre rundt i Oslo på forsommeren. Men av og til kan jeg bli overmannet av følelsen av at byen ikke er Norges, men Nordmarkas hovedstad. Det er ikke bare Kittelsens troll man venter å se vandre opp over Karl Johan. Så mange år siden er det ikke at jeg sist overvar henrettelsen av en elg på Majorstua.

Man skal ikke reise langt sørover før elger av alle varianter er forvist hinsides solnedgangen. I København reklamerte en restaurant med «Mat fra den vilde natur», men mente neppe mer med det enn at det ikke ble servert boksemat. Bøfen tilhørte i alle fall en slekt som hadde vært temmet i generasjoner. Man kan også fortsette videre hit til Rhinen, som riktignok på mange måter selv har bevart sin villskap og renner gjennom områder der det skal finnes både hjort og villsvin. En krokodille hadde for fem år siden også forvillet seg ned i et vann like ved floden. Den var imidlertid så temmet at den lød navnet Sammy, og hadde tatt ferie fra sin eier. Heldigvis for alle parter og til stor jubel for det sommerstille distriktet ble den fanget av en dykker og brakt tilbake til bassenget sitt i god behold.

Om naturen er aldri så mektig langs denne gamle europeiske hovedveien, er det kulturen og historien som råder. Vinrankene er plantet i terrasser oppover skråningen. Lave steinmurer som er bygd for århundrer siden, holder jorda på plass lik demninger. Og mellom Koblenz og Mainz ligger landsbyer og borgruiner tett i tett og vitner om middelalderens hverdagsliv og maktfordeling: Rundt husene strekker vinmarker og åkrer seg, nede i bebyggelsen kneiser kirke og rådhus, åndslivets og det borgerlige livets sentra. Og over bønder og borgere, prest og kirke ruver fyrsteborgen, som en i like deler truende og beskyttende statsmakt.

Bygningene og symbolene er historiske, men føydalismen har en slem tendens til å dukke fram i stadig nye skikkelser; historien griper med knoklete og livgivende hender dypt inn i nåtida, og kan for et øyeblikk liksom klemme til også rundt cruiseskipets soldekk og den kjølige rhinskvinen. Plutselig dundret et grønt bombefly knapt 100 meter over båten. Det hadde nok sluppet lasten, for det kom sørfra, fulgte Rhindalen et stykke, sirklet rundt et par fjelltopper og vinket med vingene før det forsvant mot basen.

Det er ingen kamp mellom fyrster om eiendomsrett til leilendinger og jord som har fått flyet på vingene, men noe av bakgrunnen for krigen på Balkan ligger likevel i en slags innvendig føydalisme: I nasjonalstatens tidsalder tilhører vi vår stat i kraft av vår identitet og etnisitet. Nåde den som er albaner i Kosovo, eller for den saks skyld serber i Kroatia.

«Dere europeere har altfor mye historie, derfor blir det så mye bråk,» kommenterte en av de mer tilsnakkelige amerikanske turistene som utgjør hovedmengden av passasjerene på båtene til selskapet Köln-Düsseldorfer. Jeg synes nok jeg både har lest og hørt tilsvarende utsagn før, og mistenkte min samtalepartner for å sitere uten kildeangivelse, men la gå. Inntrykket fra passasjerene flest er nemlig at de ikke engang er klar over at det er noe som heter historie. De er først og fremst på gastronomisk reise, og nyter alle måltidenes seks retter med saus, selv om slankekurer er hovedtema mellom munnfullene. Derfor stabber de fleste seg av gårde til dagens aerobictime etter frokost, før de utmattet slår seg til ved baren og hviler ut til tysk popmusikk.

Lett er det følgelig ikke å konsenterere seg om Europas vakreste kulturlandskap, eller for den saks skyld å holde fordommer og menneskeforakt stangen. Noen hver kan gripe seg i å lengte tilbake til en enda mer føydal tid: Det sjiktet som nå har penger og kan reise omkring, tilhører verken adel eller geistlighet. Deres største glede synes å være å forvandle alt til underholdning, slik at kulturen vrenges tilbake til naturen, men nå som barbari. Ennskjønt, alle er vemmelige i grupper, og hva vet vel jeg om hver især?

Det spørsmålet lot jeg ligge og vandret i stedet i land i Andernach, der jeg så noe som fikk det til å rykke i mine etniske nordmarksrøtter: Ved elvebredden satt en eldre mann med to fiskestenger, flere bokser med agn og en håpefull fiskeveske. «Hva i all verden får man her?» spurte jeg og tenkte på den kjemiske rensingen Rhinen med jevne mellomrom blir utsatt for. «Tid,» svarte han. «Her får man først og fremst tid. Og det er mangelvare.» Det gjelder så vel historie som samtid.