Rekord i feighet

Hvem har mest skyld for at renta ikke ble satt opp i 80-åra slik at bankkrisen kunne vært avverget? Er det Kåre eller Gro? Dette har vært temaet i sommerens debatt etter at Smith-kommisjonen la fram sin rapport. Men debatten har vært ført på feil spor, og det går også helt klart fram av rapporten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For det var skattesystemet som var årsaken til låneeksplosjonen. En økning av rentene, slik politikerne hadde makt til å gjøre på den tida, ville ikke kurert lånelysten. Med det daværende skattesystemet måtte rentene vært satt opp til omkring 20 prosent for å stoppe utlåns- veksten. En slik rentehøyning var ikke i noen politikers tanker. Men det var myndighetenes manglende vilje til å endre skattesystemet slik at det ble mindre lønnsomt å låne penger, som var årsaken til galskapen som til slutt veltet våre største banker. Dette slår Smith-kommisjonen fast (s. 44). En skattereform tidlig på 80-tallet ville hindret låneeksplosjonen.

  • Dette er ingen overraskende konklusjon, men den er blitt borte i sommerens debatt. Politikere, media og andre samfunnsaktører ønsker tydeligvis å glemme en av de største unnlatelsessyndene i vår nyere historie. Jeg våger påstanden at det den gangen ble satt etterkrigsrekord i politisk feighet. Politikerne hadde sjansen til å hindre katastrofen, og det manglet ikke på advarsler. Men de våget ikke.
  • Det foregikk en intens debatt om å sette en grense for renteutgiftene vi kunne trekke fra i selvangivelsen. Motstanden mot et slik rentetak ble Høyres store vinnersak fra midten av 70-tallet og gjennom hele 80-årene. For tusenvis av låntakere, bankaksjonærer og norsk økonomi ble det en tragedie. Høyrebølgen sørget for at vi aldri fikk noe rentetak.
  • På den tida betalte staten mesteparten av renteutgiftene for oss. Og jo bedre vi tjente, dess mer betalte staten. I tillegg kom inflasjonen, som reduserte lånebeløpene med 10- 12 prosent hvert år. Ikke til å undres over at vi fikk en heidundrende lånefest. Så galt virket dette systemet at i 1981, det siste året Arbeiderpartiet hadde budsjettansvar før Willoch overtok, var realrenta på minus 7,7 prosent for en gjennomsnittsinntekt. For hver tusenlapp vi lånte, tjente vi 77 kroner! De høytlønte tjente enda mer. Ikke før skattereformen i 1992 klarte politikerne å endre systemet. Nå betaler staten 28 prosent av renteutgiftene til alle uansett inntekt. Også det er en formidabel subsidiering. I motsetning til de fleste andre land bryr ikke staten seg om hva vi låner til. Boliger går i samme rentefradraget som biler og båter.
  • Frontene i debatten om rentetaket var imidlertid ikke så klare som det ofte framstilles etterpå. Selvsagt var Høyre toneangivende, og klarte det kunststykke å innbille folk med husbanklån, som ikke skulle rammes av rentetaket, at de hadde samme interesser som villaeiere i Holmenkollen. Regjeringen Nordli hadde mange opplegg for et rentetak. Men Arbeiderpartiet stilte seg aldri helhjertet bak forslaget. De kunne fått det vedtatt i Stortinget, der de hadde flertall sammen med SV. Men høyrebølgen smittet langt inn på venstresida.
  • Den gamle hedersmannen fra Bergen, Harry Hansen, som satt i finanskomiteen og kjempet for rentetaket, kunne være fortvilt over sine partifellers lunkenhet. Einar Førde og Gro Harlem Brundtland var blant hans komitékolleger.
  • Men Høyre var den store skurken. De pisket opp en utrolig stemning mot rentetaket. Når Willoch nå med betydelig rett legger skylden på Gro for at hans regjering ikke økte rentene på midten av 80-tallet, har han glemt sin egen oppo-sisjonsrolle noen år tidligere. Etter at han tok over i 1981, var det selvsagt utenkelig å gjøre noe med rentefradragene. Slik gikk det til at det i årevis var enten direkte lønnsomt eller gratis å låne penger, særlig for de høytlønte. Lånefesten fortsatte til politikernes applaus.