Religion kan være godt

For milliarder av mennesker er religion kilde til håp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forfatteren av innlegget Religion og ondskap peker på flere viktige momenter som ofte blir forbigått i debatter rundt religion og vitenskap. Dersom vi ønsker å si noe om menneskers handlinger, må vi først se hvilke verdier vedkommende har. Alle mennesker går gjennom en utvikling i livet der moralske, kognitive og sosiale evner utvikles. Hvilket stadium av utviklingen du er på, vil avhenge av individuelle forutsetninger av fysisk og mental karakter, så vel som sosiale og kulturelle forhold.

Et samfunn består av mange individer og veldig løst kan vi si at samfunnet gjenspeiler utviklingsnivået til individene. Gjennomsnittlig vekst i de forskjellige utviklingslinjene oppmuntres. De som ikke når opp blir tapere, forbrytere og samfunnets utskudd. De som prøver å gå videre, eller høyere enn det som er det konvensjonelle nivået blir også stigmatisert. Et godt eksempel på dette er Kopernikus som kanskje ble den rasjonelle tidsalders første martyr.

Alle individer produserer personlige uttrykk gjennom livet. På det indre planet konstruerer man ideer, fantasier, drømmer, meninger, melodier og andre mentale konstruksjoner. På det ytre planet fysisk ting som malerier, biler og båter, tekniske innretninger, klær, våpen, syltetøy, praktiske bruksgjenstander og alle de andre tingene vi blir så opptatt av rundt juletider.

Tidsalder og kulturell kontekst vil ha stor innvirkning på hva individene konstruerer. Et buddhistisk landskapsmaleri fra 1200-tallets Kina forteller en annen historie enn en oppskåret ku på en utstilling for moderne kunst i Oslo. På samme måte vil forskjellige samfunn konstruere forskjellige samfunnsmessige uttrykk. Religion har alltid vært en viktig brikke i et samfunns identitet. Og som alt annet har religionene utviklet seg. Karen Armstrong skisserer utviklingen av troen på Gud gjennom 4000 år i boken A History of God. Her ser vi tydelig hvordan menneskets forståelse av Gud og sin plass i verden hele tiden endrer seg. Endring er noe alle må ta høyde for. Dessverre har de fleste religiøse tradisjonene ofte vært skeptisk til forandring, og med opplysningstidens fremvekst av rasjonell tenkning og hypotetisk deduktiv metode, var det mange som begynte å skrive bøker med grunntonen: «Gud er død.»

Utfordringen ligger i å finne religionens tidløse essens. Det gode budskapet som bringer oss inn i tanker og ideer som objektiv kunnskap aldri kan gi oss svar på. Jeg ser det ikke som veldig sannsynlig at en forsker innenfor fysikk kan fortelle meg noe om hvordan jeg bør leve livet mitt. Hva er meningen med livet, og hvorfor finnes det noe i det hele tatt egentlig. Dette er spørsmål som alltid kommer til å oppta mennesker. Vitenskap gir oss mange gode svar, men ikke alle.

Hvordan vi bør leve er et tema som går igjen i de forskjellige religiøse tradisjonene, og hvis det er ondskap du søker, burde du ikke ha noen problemer med å tolke Bibelen eller Bhagavadgita i en voldelig og ondskapsfull retning. Det aller viktigste er å vurdere hvilket stadium av utviklingen leseren av en religiøs tekst befinner seg på. Det er dette som vil avgjøre hvorvidt religionen er en kilde til godt, eller vondt.

Heldigvis er det stort sett samfunnets avantgarde som har nedtegnet de fleste religiøse tekstene.


Muhammed er kanskje historiens største helt i denne sammenhengen. Han innførte etiske leveregler og skapte en helt ny samfunnsstruktur blant mennesker som ellers levde som barbarer.

Religion kan være godt

Et individ kan påvirke og forandre et samfunn, tenk bare på Adolf Hitler. Samtidig vil et samfunns sosiale rammer, slik som infrastruktur og sysselsetting, påvirke menneskene som lever i det. De sosiale forutsetningen skaper spor som gir bestemte kulturelle uttrykk. Forholdene i Tyskland i mellomkrigstiden frembrakte nazismen som et kulturelt fenomen. I alle disse sfærene kan det skje store endringer som fører til en bedre utvikling, eller fall som fører til det motsatte. En naturkatastrofe ødelegger infrastruktur, som igjen går ut over menneskers moralske handlingsimpulser. Plyndring var et stort problem etter orkanen Katrina. Nødhjelp fra rike land i nord kan være forskjellen mellom en total kollaps i et tørkeherjet samfunn og et glimt av håp.

For milliarder av mennesker vil religion være akkurat dette: en kilde til håp. Håp om et bedre liv, håp om å finne en mening med det hele før vi mister oss selv i det mørke intet.

I Norge lever vi i en samfunnsstruktur som vektlegger det rasjonelle, det ytre og det objektive. Jeg har selv merket hvor vanskelig det kan være å innrømme for andre at jeg har en indre dimensjon. Og i denne dimensjonen er det et sirkus av gode og onde impulser, hat og kjærlighet, kreativitet og stagnasjon. Når jeg leser tekster fra de store religiøse tradisjonen finner jeg mye inspirasjon og trøst. Det er godt å vite at eksistensielle kriser er noe man har felles med personligheter fra alle verdens hjørner og til alle tider.