Religiøs spiral

Ser ikke norske politikere at samrøre mellom privat religion og offentlig politikk hemmer kampen mot religiøs terrorisme?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  PROBLEMET ER AT islam blander sammen politikk og religion, sa Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland i en radiodebatt nylig. To dager tidligere var åtte norske politikere, fra Frp\'s Carl I. Hagen til SVs Karin Andersen, på nok en sekterisk og kristen hallelujasamling. Denne gangen i Østfold-skogene. Samrøret mellom stat og religion i den muslimske verdenen har gitt religiøse ekstremister potens og legitimitet langt utover det mindretallet de representerer. I kampen mot galskapen er det et paradoks at norske politikere nå kaster seg over kraften i vår egen religionsarv, og det i et land der religion og stat fortsatt er ett.

DEN DESTILLERTE ekstremismen som tar liv, handler om religiøs forvirring, ikke fattigdom eller undertrykking. All religion har fanatisme i seg. Opp mot pervertert tro på Guds absolutte lov er rasjonell argumentasjon sjanseløs. Jihadister som slakter i Irak, kristne fanatikere som dreper abortleger i USA eller jødiske ekstremister som fra bosettinger meier ned vilkårlige palestinere, kan ikke omvendes i demokratisk debatt. De må bekjempes av resolutt menneskelig fornuft. Ikke med motreligion. Å bruke Bibelen mot bin Laden er i seg selv et bidrag til den sivilisasjonskrig han brenner for. Når vår liberale fornuftsarv nå trues, er det ikke først og fremst fordi den religiøse galskapen er på frammarsj, men fordi det flørtes intenst med religiøse drømmer også i den vestlige delen av verden. Det skjer i USA, i Storbritannia, - og det skjer i Norge.

BILL CLINTON intimiserte egen religion som amerikansk president. Under George W. Bush har den religiøse retorikken tatt av i USA, og landets liberale tradisjon er kidnappet av en revolusjonær kristen høyreside. Under sin troende statsminister Tony Blair har andelen religiøse skoler i Storbritannia vokst til om lag en tredel av alle offentlig finansierte skoler, ifølge National Secular Society. Og i Norge har vi en statsminister som mener at «De ti bud er Guds leveregel for hver enkelt av oss og for samfunnet», en leder i KrF som ønsker seg en stat som et «subsidium» i et samfunn der kristendommen har beseiret marxismen og fascismen, en leder for Frp som uhemmet bruker den kristne kulturarven i kampen mot uønskede muslimer, og nå også en partisekretær i Arbeiderpartiet som flyr landet rundt for å overbevise om likhetene mellom kristendommen og sosialdemokratiet.

NORSKE POLITIKERE må gjerne problematisere samrøret mellom politikk og religion i islam, selv om det er fint lite de kan gjøre med det. Det norske politikere derimot kan gjøre , er å slutte rekkene bak globale og universelle fellesverdier i kampen mot religiøs terror. Mange sier de gjør nettopp det, men ser tydeligvis ikke dobbeltkommunikasjonen i samtidig å trekke egen religion enda lenger inn i offentlig politikk. Et eksempel er det økende antallet religiøse skoler som det offentlige finansierer. Friskoleloven er et ideologisk kompromiss mellom Høyre og Venstre, som vil bruke offentlige midler på privat valgfrihet, og KrF som med offentlige midler virkeliggjør kristne miljøers ambisjoner om egne skoler. Det er allerede 77 kristne grunnskoler og 31 kristne videregående norske skoler, godkjent etter loven. En ny muslimsk skole i Drammen er på gang. Flere av de nye skolene er fundamentalistisk orienterte, betalt av staten.

RESULTATET i Norge, som i Storbritannia, er en offentlig finansiert segregering langs religiøse skillelinjer. Og vårt offisielle samrøre mellom stat og religion, statskirken, har vi stadig ikke avviklet. Av radikalere som Gunnar Stålsett og Berge Furre forsvares «folkekirken» som et bolverk mot reaksjonære kristne frimiljøer. Problemet er at statskirkeordningen, og en tradisjon der staten ser det som sin oppgave å støtte trossamfunn, nå legitimerer segregering og offentlig finansiering av fundamentalisme. Og vi har mistet folkereligionen. Det norske samfunnet er etter hvert så sekularisert at de fleste av oss er utrente i religiøs logikk. Det er et særs dårlig utgangspunkt for kamp mot religiøs fanatisme. Kanskje er det også forklaringen på at våre politikere kappes om å høre tungetale de færreste av dem forstår.