Remikser opphavsretten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ER PIRATKOPIERING greit, bare piratene er gamle nok? Det retoriske spørsmålet trengte seg på da Aftenposten og Dagbladet.no i fjor skrev om de gamle på Paulus sykehjem i Oslo, som koste seg med rødvin og YouTube-klipp med Einar Rose, Leif Juster og Louis Armstrong på storskjerm.

Et på alle måter prisverdig tiltak, men jeg påtok meg rollen som gledesdreper ved å påpeke at de gamles nostalgiske lykkestund var muliggjort av en serie eklatante brudd på opphavsretten – ettersom de fleste videoene var lastet opp til YouTube ulovlig.

Beboerne på sykehjemmet hadde vel å merke ikke gjort noe galt ved å se på, og sto derfor ikke i fare for å måtte gå planken, eventuelt bli dyttet utfor med rullatorer og rullestoler.

HISTORIEN viste likevel at dagens opphavsrettslovgivning, anvendt på en digital virkelighet den ikke er skrevet for, i prinsippet kan gjøre oss alle til pirater. I fjor rammet den en smårolling i bleier. Hjemmevideoen til en amerikansk småbarnsfamilie ble fjernet fra YouTube med hjemmel i den omstridte Digital Millenium Copyright Act, fordi den vesle tassen som danset foran kameraet gjorde det til lyden av Princes «Let’s Go Crazy» fra husets stereoanlegg.

FORRIGE UKE skjedde det igjen. Plateselskapet Warner Music krevde at YouTube fjernet et videoopptak av et foredrag med Lawrence Lessig, jusprofessor ved Stanford, der han viste utdrag fra såkalte «mashup»-videoer med klipp av opphavsrettsbeskyttet materiale, for å problematisere hvilke begrensninger opphavsretten skal kunne legge på denne typen kreativ viderebruk av kultur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å utfordre Lessig, en av de ledende eksperter på det såkalte «fair use»-prinsippet i amerikansk opphavsrett, er neppe det smarteste Warner har gjort.

DRAGKAMPEN mellom rettighetshavere og nettaktører om betalingsmodeller går sin skjeve og langsomme gang. Men hvem skal reparere selve opphavsretten? Lessig mener den trenger modernisering og tilpasning til nettsamfunnets delingskultur, men er ikke motstander av den som prinsipp.

I boka «Free Culture» skriver han tvert imot at en kultur der skaperne av kulturen ikke får betalt, er anarki, ikke frihet. Det vil nok de fleste si seg enige i – også relativt mange i piratenes rekker. I en undersøkelse i regi av den svenske rettighetsorganisasjonen Stim (tilsvarende norske TONO), sa et klart flertall av aktive fildelere seg villige til å betale for musikken – hvis de fikk fortsette å dele den fritt. Om vi noen gang kommer dit at delingskulturen kan blomstre fritt, mens opphavsmenn og kunstnere får betalt? Lessig og hans likesinnede mener det, men møter hard motstand. I mellomtida kunne det kanskje være et delmål å gjøre det mulig for de gamle på Paulus sykehjem å se Leif Juster på YouTube uten at loven brytes.

Følg Jan Omdahl på Twitter: Twitter.com/janomdahl