Rentene og økonomien

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når historikerne om noen år skal skrive historien om pengepolitikken de første åra etter årtusenskiftet, vil de ha mer kunnskap og bedre utsikt enn dagens økonomer. Kanskje, vil de skrive, var utfordringene med å føre en nasjonal pengepolitikk i en liten nasjonalstat, påvirket av en stor verdensøkonomi i turbulent forandring, nærmest uløselige. For det første var norsk økonomi i utakt med handelspartnernes, på grunn av den stigende og synkende oljeprisens betydning for konjunkturene. For det andre akselererte farten i globaliseringen så sterkt at renteendringer ikke lenger hadde den forventede virkning på priser og atferd. For det tredje hadde samfunnet overdrevne forventninger til sentralbankens muligheter til å styre utviklingen, som igjen førte til uro og tvil om hvorvidt sentralbanksjefen gjorde kloke beslutninger. Det var ikke før Norge i 2009 ble medlem av EU og inngikk i den økonomiske og monetære union man fikk mer stabile rente- og valutaforhold. Men det førte som kjent til andre problemer..., vil de kanskje skrive.

Men de vil også peke på at Norge i 2004 hadde den laveste renta noensinne, at lønningene var høyere enn noen gang, at vi som befolkning aldri hadde hatt større verdier å rutte med. Til tross for dette, var det en utbredt frykt for at prisene ikke steg raskt nok. Det vil si, denne frykten var mest utbredt blant økonomer og lederskribenter som var engstelige for at folk skulle bli sittende på pengene sine istedet for å bruke dem.

Teknologien var nå kommet så langt at man kunne sende et oppdrag til Asia når man gikk fra kontoret i Europa, og ha oppdraget utført, pent liggende på pc-en, når man kom på jobb morgenen etter. Kinesere som før hadde vært opptatt av å lese Maos lille røde, laget nå så billige varer at de truet arbeidsplasser i Norge. Det hadde den utilsiktede virkning at økt forbruk, som følge av lavere rente, verken resulterte i høyere priser eller flere norske arbeidsplasser.

I denne situasjonen var det bemerkelsesverdig, vil historikerne skrive, at landets fremste økonomer diskuterte hvorvidt man skulle justere pengepolitikken fra en fleksibel inflasjonsstyring til en litt-mer-fleksibel inflasjonsstyring.