Renterittet

Norge har for tida vesteuropeisk rekord i høy rente. Det er bare å innse det: Renterittet og den særnorske rekorden har kommet for å bli en stund.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

20. juni samler sentralbanksjef Svein Gjedrem sine kvinner og menn til nytt rentemøte. Blir ikke resultatet et nytt rentesprang da, kommer det kanskje den 8. august. Eller 19. september. Uansett: De fleste som gransker markedet med lupe og kalkulator, er enige om at det nå er større sjanse for at renta stiger enn at den synker.

Men hvorfor er det slik?

SVARET FINNER VI under havets bunn. Til historisk gode priser og i stadig økende tempo pumpes oljen inn over det norske samfunnet. Petroleumsfondet svulmer. Norske bedrifter, både til havs og til lands, tjener gode penger. De ansatte lever rikt på presset i arbeidsmarkedet, det er rift om tjenestene deres, og lønningene øker.

Det er velstand i landet.

Men med velstanden øker forbruket. Husholdningene bytter ut striskjorta og kjøleskapet. Bedriftene investerer med tanke på økt produksjon. Staten strør en del av sine oljemilliarder over fattig og rik.

Mangelen på arbeidskraft fører til press på lønninger og priser. Kostnadene vokser, norske produkter blir dyrere, og vi taper markedsandeler i kampen med utenlandske konkurrenter.

DET ER PÅ DETTE tidspunktet, eller aller helst litt før, sentralbanksjef Svein Gjedrem sadler sin hest. Den 29. mars i år utstyrte finansministeren ham med det avgjørende rentevåpenet: inflasjonsmål.

Målet er at Norges Bank skal sørge for at inflasjonen holder seg rundt 2,5 prosent. Lav og stabil inflasjon er middelet som skal gi vekst og sysselsetting i kongeriket. Erfaringene fra de siste 30 årene tilsier, ifølge Gjedrem, at vi ikke kan oppnå høyere sysselsetting på lang sikt dersom vi aksepterer høyere inflasjon. Erfaringen er tvert imot at perioder med høy inflasjon blir avløst av nedgangstider med stor arbeidsløshet, og en vilkårlig omfordeling av formue og inntekt.

DERFOR STUDERER SVEIN GJEDREM og hans hovedstyre i Norges Bank prisstigningstallene nøye. Hver 16. uke legges det fram inflasjonsrapporter, hver sjette uke legges det fram vurderinger under rentemøtene, hver fjerde uke kommer nye konsumprisoversikter.

Med religiøs innlevelse leser hovedstyremedlemmene sine tallrike bibler. Finner de grunn til uro over sterk etterspørsel etter varer og tjenester, setter de opp renta for å dempe etterspørselen. Synes de etterspørselen for lav, setter de renta ned. Renteendringene kan skje varlig, eller i kraftige byks. Dette er det de som bestemmer. Politikerne har abdisert.

Verre er det ikke, men likevel så vanskelig.

For effekten av en renteendring er ikke umiddelbar. Det tar tid, om lag to år, før endringene kommer til syne, mener sentralbanksjefen. Når hovedstyret samles 20. juni for å diskutere renter, er derfor problemstillingen: Hvordan vil inflasjonen være 20. juni år 2003, gitt rentenivå X ?

MEN HVORDAN KAN det ha seg at renta i EU synker, mens vår egen truer med å gjøre nye hopp?

Svaret er igjen å finne under havets bunn.

Norsk olje og norsk gass smører og fyrer Europa. Som en av verdens ledende eksportører henter vi store inntekter på salg til Storbritannia, Tyskland, Frankrike. Når prisen er høy, tjener vi godt.

Men kjøperne sliter. Høy oljepris rammer både husholdninger og bedrifter. Kostnadene stiger og truer lønnsomheten i bedriftene med de minste marginene. Etterspørselen svekkes, det skriker i det økonomiske maskineriet.

Svaret fra den europeiske sentralbanken, eller for den saks skyld den amerikanske, er å skru rentene ned. Det demper kostnadene og smører maskineriet.

Dermed øker renteforskjellen mellom oss og de andre.

Professor i sosialøkonomi Steinar Strøm slår fast at Lotto-Land ikke er helt som andre land.

- Vi er et annerledesland. Når det går bra for oss, går det dårlig for resten av Europa. Høy oljepris for oss betyr høye kostnader for andre land. Da sliter de med å holde hjula i gang, og må sette ned renta for å stimulere økonomien. Vi går med andre ord hver vår vei, og det må vi leve med.

Strøm er Jens Stoltenbergs læremester fra Universitetet i Oslo. Han har tidligere tatt til orde for at det er fullt mulig å bruke mer av oljepengene her i landet - hvis vi er villige til å betale prisen, vel å merke. Kostnaden er i tillegg til høy rente færre ansatte i konkurranseutsatte næringer som for eksempel verft og fiskeriindustri.

- Jo, mer vi ønsker å bruke, jo mer vil vi ta knekken på konkurranseutsatt næringsliv, fastslår økonomiprofessoren og beskriver dermed noe av rikdommens tilsynelatende uunngåelige paradoks.

- Selvsagt er det mulig å tenke seg situasjoner hvor vi ikke bruker oljepenger, men det mest sannsynlige synes å være at vi kjører for full guffe.

OLJE ER EN TING, skattelette en annen. Begge kan gi oss renteheving. Når velgerne trasker til urnene 10. september, tyder mye på at mange av dem vil stemme for lavere skatter. Høyres fanesak topper popularitetsbarometeret som viser velgernes favorittemner. Og snart vil trolig flere ikle seg drakt som skatteletteparti.

- Den gode nyheten med skattelette er at flere får beholde mer av inntekten sin. Den dårlige at det kan føre til økt prisstigning og høyere renter, sier Steinar Strøm.

Og i bakgrunnen høres nesten lyden av en sentralbanksjef til hest.