Rentespøkelset vil henge over lønnsoppgjøret

Fra LOs representantskap tirsdag legger rammene for vårens lønnsoppgjør til Reidar Webster har meklet fram sitt siste forslag en gang i mai, vil rentespøkelset henge over forhandlerne som en mare.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I sine første forpostfektninger med regjeringen hentet LO-sjefen torsdag fram erfaringene fra 1986 da lockout felte arbeidsgivernes leder og regjeringen Willoch gikk av.

Det er liten grunn til å tro at han vil gjenta denne typen trusler når Bondevik nå har lovet å la både AFP-ordningen og lønnsoppgjøret være i fred.

Forrige gang

Derimot vil nok Yngve Hågensen vite å trekke fram oppgjøret i 1998 da han selv ble stående på sidelinjen etter et uventet grasrotopprør i Fellesforbundet. Med forbundsvise forhandlinger røk både solidaritetsalternativet og moderasjonslinja i 1998. Begge var Yngve Hågensens merkevarer.

Når LO-sjefen en gang på våren trolig sender ut et relativt moderat oppgjør til uravstemning, vil begivenhetene høsten 1998 være medlemmenes viktigste argument for å stemme ja. Samtidig vil det ikke mangle røster som hevder at den økonomiske situasjonen i dag er en helt annen enn den gang.

Hva skjedde så i 1998, året da «alt gikk galt». Var det egentlig lønnsoppgjøret som påførte Ola Nordmann sju renteøkninger i løpet av 5 måneder?

Alt gikk galt

I ettertid er de fleste enige om at lønnsoppgjøret i hvert fall ikke bidro til å dempe rentenivået, men en rekke andre faktorer spilte en like stor rolle.

1998 var Bondevik-regjeringens «prøve og feile»-år. Noen av løftene fra valgkampen kom regjeringen simpelthen ikke utenom. Det mest ødeleggende for tilliten var kontantstøtte-reformen. Når det ikke lyktes å legge reformen innenfor forsvarlige finanspolitiske rammer, var det mange som fryktet at landet var på vei inn i en utgiftsperiode som vi ikke hadde hatt siden 70-tallet.

En slapp finanspolitikk sammen med et fett lønnsoppgjør var ille nok. At oljeprisen jevnt og trutt sank ned mot 10 dollar samtidig som investeringsaktiviteten i Nordsjøen lå på sitt høyeste noensinne, gjorde ikke situasjonen bedre.

Sju renteøkninger

Resultatet lot ikke vente på seg. I markedene fryktet man at den parlamentarisk svake regjeringen skulle miste kontrollen fullstendig. Verdien av den norske krona begynte å synke og Norges Bank innledet sitt korstog for å forsvare kronekursen. I alt 7 renteøkninger ble gjennomført før krona fikk flyte fritt.

De innenlandske problemene ble ikke lettere å hanskes med etter hvert som Asia-krisen spredte seg til Latin-Amerika, og Russland i tillegg nærmet seg et fullstendig økonomisk sammenbrudd.

Oslo Børs stupte og i løpet av noen måneder var vekst og optimisme snudd til framtidsfrykt og nedgang.

Midt oppe i det hele ble statsministeren sykmeldt på grunn av en «depressiv reaksjon». Ingen visste når eller om han kom tilbake til en sterkt splittet og parlamentarisk meget svak regjering.

En genistrek

Men Rocambole var ikke død. Kjell Magne Bondevik kom tilbake utpå høstparten og overtok ledelsen av en regjering som åpenbart hadde gått i seg selv mens sjefen var borte.

Under et 2 dagers møte i Kontaktutvalget før jul 1998 ble det besluttet å sette ned et utvalg som skulle «videreføre solidaritetsalternativet».

Det er en av de mest fornuftige beslutninger regjeringen har truffet i hele sin tid ved makten. Leder av utvalget ble en banksjef fra Kristiansand som hadde en politisk fortid så langt tilbake som i 1973. Da var han statssekretær i Lars Korvalds regjering som parlamentarisk var nesten like svak som Bondeviks.

Administrerende direktør Oluf Arntsen fikk med seg alle hovedsammenslutninger i det nye utvalget. Nå måtte også AF, YS og de nye Akademikerne ta et ansvar for landets økonomiske situasjon.

På den måten klarte Bondevik å binde opp «rebellene» i offentlig sektor. Det var en genistrek.

Derfor skal ingen undres over at LO-sjefen raser når statsministeren de siste ukene synes å ha glemt hele bakgrunnen for Arntsenutvalget. Å gå ut offentlig med løfter om lønnsøkning for både lærere og sykepleiere, kan en opposisjonspolitiker gjøre. Lederen for regjeringens kontaktutvalg kan det definitivt ikke.

(NTB)