Rep-øvelse med slipstvang

Det skjer hvert år: Den absolutte kremen av norske samfunnsstøtter stimler sammen i sin nest fineste stas, for å høre et foredrag de aller fleste av dem kan utenat på forhånd. Sentralbanksjefens årsberetning er en av sosietetssesongens højdare.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Jeg vil innlede mine betraktninger med en velkjent anekdote som kanskje kan være med på å belyse situasjonen sett fra sentralbankens side.»

Dét skulle sentralbanksjef Kjell Storvik si, da han tok imot 260 statsråder, stortingsrepresentanter, næringslivstopper og andre slipskledde notabiliteter i Norges Bank i går. Og så skulle Storvik dra den historien om da Bjørnstjerne Bjørnson sendte telegram til Christian Michelsen med ordlyden: «Nu gjelder det at holde kjæft.» Deretter skulle det humre dannet langs mørklagte benkerader, og det skulle sukke i silkeslips idet salen rettet ryggen og ga seg økonomien i vold med en interessert, men muligens noe glassaktig mine.

Mediebegivenhet

Dette visste alle, for sentralbanksjef Kjell Storviks foredrag var offentliggjort på print allerede klokka 14 på formiddagen. Vi visste det, fordi talen ikke skulle holdes før klokka 18, og gjestene hadde som vanlig hatt god tid til å kikke sentralbanksjefen i kortene før start. Og NRKs evinnelige finanskommentator Olav Gran-Olsson visste det, der han ankom Norges Bank som aller første gjest.

Gran-Olsson! Du her!?

Å ja. Jeg tror jeg var her første gang i 71.

Er det julekvelden for deg, dette?

Å nei. Det er julekvelden som er julekvelden. Men det er en stor begivenhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men du har vel alt lest talen?

Ja da, det har jeg.

Så hva gjør du egentlig her?

Jeg representerer folket. Få med det! Jeg og Yngve Hågensen, haha! sa Gran-Olsson, og glattet litt på sitt fiolette silkeslips.

Kristin Halvorsen hadde ikke slips, men var omsluttet av en svart fløyelskjole og et festningsverk av krydret parfyme.

Er sånne sammenkomster noe for deg da, Halvorsen?

Tja, det er en del av jobben i finanskomiteen.

Men er det ikke forferdelig mye sossete folk her?

Å jo, det er det. Jeg tror ikke jeg kommer til å savne det så veldig når de slutter å invitere meg. Ikke skriv at jeg sa sossete, forresten.

Snakker om sola, der kom adm.dir. Karl Glad seilende på en brottsjø av selvtillit og journalister.

Hva er det dere feirer her i dag, Glad?

Vi feirer vel den norske økonomien. Vi er her for å glede oss over at vi omsider har fått orden på tingene.

Men deg er det ikke blitt orden på ennå? St. Olav, altså?

Nei. Nei, nå er jo ikke dette galla, da. Det er ikke engang smokingselskap. Men hvis det hadde vært det, så hadde jeg ikke hatt noen ordener å vise fram, nei.

Fint folk

Finansminister Jens Stoltenberg var førstereisgutt på Norges Banks årsmøte i går.

Premierenerver, Stoltenberg?

Nei, jeg ska'kke gjøre noe annet enn å sitte og høre på, jeg.

Men nå kom for lengst avgåtte sentralbanksjef Hermod Skånland ruggende, og han så ikke høytidelig ut i det hele tatt.

Skånland! Du her også!

Skånland hadde et aldeles ubestemmelig slips i blått, gult, og grønt, alt sammen meget dempet.

Ja da, det er tradisjon at tidligere sentralbanksjefer får lov å være med. Så lenge de klarer å gå.

Blir det ikke kjedelig å sitte og høre på?

Det er i hvert fall bedre å høre på talen enn å holde den, sa Skånland, og rugget videre inn i salen. Der inne sto Trygve Hegnar med lommene henslengt fulle av hendene sine.

Lest talen, Hegnar?

Nei, vet du hva. Jeg fikk den tilsendt på kontoret, men jeg hadde ikke orket å være her hvis jeg hadde lest den.

Seg selv lik, den Hegnar. Han hadde rødt silkeslips.

Fylkesmann Kåre Willoch på sin side hadde valgt et marineblått slips for anledningen.

Har du tatt deg fri fra piggdekkene i kveld?

Å, piggdekkene er ferdigbehandlet for lengst fra vår side.

Du har vel lest talen for lengst også?

Sentralbanksjefenes foredrag har alltid vært meget gode, syntes Willoch å huske, før Høyre-kollega Jan Petersen kom ilende med faste skritt og et uutgrunnelig silkeslips med stag som snodde seg fantasifullt inn i hverandre.

Hva synes du om talen, Petersen? For du har vel lest den?

Det får vi snakke om etterpå, svarte Jan Petersen, for nå begynte det å haste inne i salen: Samfunnstoppenes forventningsfulle bakhoder var tetnet til et bølgende, grånende teppe, med blanke dammer innimellom der teppet var gått hull på og parketten liksom skinte igjennom. Det var allerede varmt i lokalet; lufta var ladet av lun passiar og av de ord som snart skulle komme.

Ingen overraskelser

Så steg han opp på podiet, sentralbanksjef Kjell Storvik, med et silkeslips som var altfor langt unna til at vi kunne skjelne mønsteret. Forsamlingen tystnet.

Jeg vil innlede mine betraktninger, sa sentralbanksjefen.

Med en velkjent anekdote som kanskje kan være med på å belyse situasjonen sett fra sentralbankens side.

Nu gjelder det at holde kjæft, tenkte vi.

Men vi sa det ikke.

Se også 7. februar: Den milde dommer , kommentar av ARNE FINBORUD.