Repetisjonsøvelsen

Bombene smeller og mennesker dør. Alt er ved det gamle i konflikten mellom israelerne og palestinerne, skriver Jan-Erik Smilden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det ble ingen julefred i Det hellige land i år heller. Gaza står i brann, hundrevis av palestinere er drept. Ingen vet hva utgangen på konflikten mellom Israel og islamistorganisasjonen Hamas vil bli.

Det såkalte verdenssamfunnet ber partene besinne seg. Israel blir oppfordret til å stanse den massive bombingen av Gaza, Hamas blir bedt om å slutte å skyte raketter inn på israelsk territorium. I FNs sikkerhetsråd arbeides det for å prøve å få til en våpenhvile.

Hørt det før? Alt er det som det pleier, bortsett fra at den israelske gjengjeldelsen mot Gaza overstiger det meste som er blitt gjort fra den kanten siden Gaza ble okkupert i 1967. Det er heller ikke nye toner når USAs avtroppende president George W. Bush gir israelerne grønt lys for å fortsette kampen mot Hamas, så lenge det ikke går ut over sivile.

– Vi bedriver forsvarskrig, sier israelske diplomater som i disse romjulsdager er blitt beordret på PR-offensiv verden over for å forsvare sitt lands militære handlinger. Nok en gang er det lille, fredelige landet som er omgitt av fiendtlige araberstater, blitt utsatt for angrep fra ondsinnede terrorister – denne gang med tilhold i Gaza. Og igjen får vi høre at årsaken til sivile tap er at «terroristene» (les Hamas) har sine tilholdssteder blant lokalbefolkningen. På 1970- og 1980-tallet ble dette argumentet brukt av israelerne da de bombet PLO-stillinger i palestinske flyktningleire i Libanon.

– Vi er okkupert, vi har rett til å bekjempe en okkupant, sier Hamas-lederne om rakettbeskytningen mot israelske områder. Dette er et argument palestinerne har brukt siden de mistet sitt land da staten Israel ble etablert i 1948, og med større styrke etter Seksdagerskrigen i 1967.

Fra Israels og Palestinas arabiske naboland er også alt ved det gamle. Israel fordømmes i mer eller mindre sterke ordelag. Det blir innkalt til hastemøte i Den arabiske liga, men møtet blir utsatt – fordi araberlandene som vanlig ikke kan bli enige.

Skal man lete etter noe relativt nytt, er det at israelerne denne gangen bare slåss mot halvparten av den palestinske befolkningen de har okkupert i over 40 år, de som bor i Gaza. Siden juni 2007 har Gaza vært styrt av Hamas, mens Vestbredden regjeres av Fatah, organisasjonen til president Mahmoud Abbas. En sekulær og en islamistisk organisasjon bedriver en intern maktkamp som bare israelerne tjener på.

Når Mahmoud Abbas nå sier at Hamas må ta mye av skylda for det som skjer fordi organisasjonen brøt våpenhvilen med israelerne for en uke siden, har han til dels rett. Men han driver også et høyt spill. Palestinere flest synes ikke noe særlig om at deres etniske brødre og søstre i Gaza nå er ofre for en av verdens sterkeste militærmakter.

I forhold til israelerne er palestinerne i mange år blitt behandlet som annenrangs mennesker, også internasjonalt. Gaza-palestinerne er på mange måter blitt tredjerangs – fordi de styres av Hamas, en organisasjon de fleste land i verden elsker å hate. Som en israelsk talsmann uttalte til tv-stasjonen al-Jazeera i går, «Innbyggerne i Gaza valgte Hamas og fikk det de stemte på». De har altså seg selv å takke, må vite, enten de er gamle nok til å stemme eller ikke.

Det gråtes mange krokodilletårer for palestinerne i Gaza i disse dager. Både i Vesten og i araberverdenen reageres det på den israelske brutaliteten og mangelen på proposjonalitet, som det så fint heter. Israelernes reaksjon står ikke i forhold til angrepene de sjøl har vært utsatt for. Men bortsett fra i islamistiske land som Iran og blant mange av verdens islamistgrupper, har Hamas liten eller ingen støtte. Derfor får de heller ikke mye sympati.

Sett på den bakgrunn er det faktisk mange politikere i verden som ønsker israelerne alt hell med sin militæraksjon i Gaza. Klarer Israel å knuse Hamas, er et hinder på veien mot fred fjernet. Så kan palestinerne igjen tale med én tunge.

Hadde det bare vært så enkelt. All erfaring fra Midtøsten viser at vold avler vold og mer hat. Aksjoner følges av hevnaksjoner. Hamas-lederne beskyldes med rette for å drive et kynisk spill med sine innbyggere – fordi de visste at Israel ville slå tilbake mot nye rakettangrep. Men israelerne driver også et hasardiøst spill med sin befolkning. Offisielt er Gaza-aksjonen igangsatt for å øke sikkerheten til de israelske innbyggerne i det sørlige Israel, der mer eller mindre treffsikre Hamas-raketter slår ned. Men samtidig settes israelere andre steder i landet i fare. Det er dessverre ikke noe nytt at israelske bombeaksjoner blir hevnet – også av palestinere som handler på egenhånd. Det er en lekse israelerne burde ha lært.

Mens israelske diplomater har fått instrukser om å si at landet bedriver forsvarskrig, kunne en israelsk talsmann i går fortelle oss at det ikke er en krig som nå pågår, men en «militæroperasjon». Kanskje er det en repetisjonsøvelse?