Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Resignasjonen

Landets fremste forfatter er for første gang ingen intellektuell kraft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AT DAG SOLSTAD ikke var på Dagbladets liste over landets viktigste intellektuelle stemmer, bekymrer nok Solstad minst av alle. Men Dag Solstads navn ble nevnt én gang under kåringen. Det var da ett av jurymedlemmene i sin begrunnelse nevnte hvorfor forfatterikonet fra Sandefjord ikke var med på vedkommendes liste: -  Litt ufrivillig har jeg utelatt poetokratiet. Dag Solstad ville stått øverst i den kategorien, men han har foretatt en unnatrekningsmanøver, skrev jurymedlemmet. Ingen andre nevnte Solstad. For mannen som regnes som vår tids viktigste litterære formidler, har med overlegg forlatt offentligheten utenfor egne permer. Som landets fremste forfatter har han gitt opp den rollen og det ansvaret hans forgjengere tok i den brede offentligheten; en Jens Bjørneboe, Sigurd Hoel, Sigrid Undset eller en Helge Krog.

BAKGRUNNEN er at den allmenne opplysning og debatt ikke lenger gir mening, ifølge Solstad. I likhet med Carl I. Hagen frykter han for vår borgerlige kulturarv. Men det er ikke muslimene som for Solstad er trusselen. Det er den moderne kommersialismen som ødelegger. Og i motsetning til Hagens tilbakeskuende verdiaktivisme, har Solstad valgt tilbakeskuende resignasjon, uten ambisjoner om å bruke egen maktposisjon til annet enn den offentligheten han selv kontrollerer, sine egne bøker. -  Overfor konsumenter opphører enhver mulighet til intellektuell virksomhet, skrev han i sitt dystre farvel til framtida i en artikkel i Aftenposten i 1997, «Meddelelsens problem».

INGEN VIL benekte at dagens offentlighet er spesialisert og fragmentert. Heller ikke at pengemakt har en irriterende innflytelse i norsk snapshotoffentlighet anno 2005, der forfattere på linje med andre grupper først virkelig mobiliserer når det handler om velferdsstatens goder til eget laug, i form av bransjeavtaler eller stipendordninger. Litteratur har selvsagt i seg selv en offentlig egenverdi, men det blir bekvemmelighetskoketteri dersom den brede offentligheten avskrives som meningsløst sirkus i forhold til alle andre samfunnsforhold enn eget brød.

DAG SOLSTAD trenger ikke å bekymre seg for brødet. Etter et langt og aktivt liv kunne han også ha trukket seg tilbake til rollen som genuin litterær formidler. Men det er ikke det Solstad gjør. Han har fra sin maktposisjon gitt egen tilbaketrekking en moralsk og allmenn begrunnelse - det nytter ikke lenger å være intellektuell. Heldigvis er det mange som ikke deler hans framtidsvegring. Ti av disse stemmene har i løpet av de to siste ukene bydd opp til debatt om vår tids mest brennbare spørsmål her i Dagbladet. At Norges ledende forfatter ikke vil delta i slikt, er i historisk forstand nytt, likevel er det hans egen sak. Men når Solstad også bruker sin makt til å postulere at offentlig meningsbrytning med moderne mennesker ikke gir mening, dreier det seg om noe langt mer enn ham selv. For det gjør det hele så bekvemmelig mye tryggere for rekken av andre velfødde kunnskapsforvaltere å ikke bry seg med annet enn eget revir og egen navle.