Respekt og anerkjennelse er hard valuta

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Avskriften står å lese på veggen – uten kildehenvisning. Kjent norsk forfatter har kopiert litt mindre kjent professor. Uten å si ifra.

Ikke rart historieprofessor Tore Pryser føler seg som en hjelperytter for Kjartan Fløgstad. Særlig når sistnevnte i manges øyne aksler bokårets gule ledertrøye med den historiske romanen «Grense Jakobselv».

Professor Prysers plagiatpresentasjon på kronikkplass i Dagbladet i går var en alvorlig dopingbeskyldning, for å holde oss til sykkelmetaforene.

Prysers tilbakeholdne indignasjon kombinert med en edikksmaksatt, faglig forankret salve, blir en presis illustrasjon på at respekt og anerkjennelse er hard valuta i vårt fragmenterte, postmoderne klipp-og-lim-samfunn. Pryser synes, sine fakta/fiksjon-innvendinger til tross, i bunn og grunn å være beæret over å levere mye av den bærende konstruksjonen i en av årets mest kritikerroste norske bøker.

Han skulle bare ønske at han sto oppført i rulleteksten.

Og den finnes ikke i Fløgstads roman.

Fløgstad kom i går med avvæpnende innrømmelser overfor betydningen av Prysers arbeider i faktagrunnlaget for «Grense Jakobselv», før han stilte Pryser til veggs for å påberope seg eiendomsrett til historiske personer. Men Fløgstad lot også «roman»-begrepet ligge som et fikenblad over egen forfengelighet. Her hadde han, tross alt, diktet en levende historie på alle disse knusktørre faktaene, og å nedverdige seg til å klusse til beretningen med fotnoter og kilder kom ikke på tale. Ikke nå, og ikke seinere. Og henviste til «en utbredt praksis» blant fiksjonsforfattere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Har Pryser en god sak? Er Fløgstad «den nye Alnæs»?

Tja. Sett med populærkulturbrillene på, blir Fløgstads roman samplekunst på høyt nivå, og den stadig mer populære «historisk fiksjon»-sjangeren enda en litterær form for hip hop.

Det er en opphavsrettslig gråsone, hvor den kunstneriske prestasjonen ligger i hvordan du iscenesetter kildene, ikke hvilke kilder du har i seg selv. I en slik kontekst overordner verket seg sine samples. En slik tankegang gir Fløgstad en liten luke til Pryser.

Men det er før den lange og vonde kategori 1-oppoverbakken som heter «utbredt praksis».

Sjangermessige eiendommeligheter – i dette tilfellet romanens tradisjonelle mangel på kildehenvisninger – legitimerer ikke stofftyveri i seg selv. Platebransjens teknologiske seindrektighet og mangeårige forbrukerfiendtlighet kan forklare, men ikke legitimere, ulovlig fildeling. Selv om det har vært slik i generasjoner, bør ikke et oppdrag som New York-korrespondent for Aftenposten sees på som et frikort til å skrive av The New York Times over noen bøtter med kaffe på Starbucks, slik Gudmund Hernes freste i Morgenbladet nylig.

Enhver sedvane må tåle revisjon i tråd med tidens vindretning. Og her hjemme snudde vel den vindretningen ettertrykkelig etter Alnæs-saken i 2007.

Da koker det ned til ett enkelt spørsmål:

Ville «Grense Jakobselv» blitt en dårligere roman med en liten kilde-/takkeliste bakerst?

Det koster så lite å være raus.