Respekt og orden

På Oslos østkantskoler er jammen 50-tallet tilbake.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var merkelig. Ingen gutter sendte papirfly eller avbrøt meg med frekke kommentarer. Ingen jenter bannet eller slang beina på pulten. Jeg ble ikke engang utskjelt for å jobbe i tabloidavisa Dagbladet og ble litt skuffet.

Tenåringene var høflige. Det var stort sett stille i klasserommet. Elevene i tiendeklasse lyttet (i hvert fall tilsynelatende) til det jeg hadde å si. Grunnen til at jeg befant meg på Hersleb skole, kjent og beryktet byskole på Oslos beste østkant, var prosjektet «Journalist i skolen». Hensikten er å øke interesse for journalistyrket og mediebruk blant minoritetsspråklige elever.

HERSLEB BLE landskjent da en elev ble knivdrept på skolen i 1993. På den rosa skolen med tårnet fra 1922, er hijab og somaliske jenter i lange gevanter mer vanlig enn dyre merkeklær.

Elever uten minoritetsbakgrunn utgjør et absolutt mindretall. Norske middelklassebarn fra området sendes til Sinsen, Majorstua, Ila eller til privatskoler som St. Sunniva.

Elever med somaliske, irakiske eller vietnamesiske foreldre har respekt for læreren. De reiser seg, hilser og svarer når de blir spurt. Og noen knapt da. På Hersleb kan lærerne føle seg hensatt til 50-tallsskolen.

FOREDLERE FRA Midtstuen og Holmenkollen på beste Oslos vestkant stiller med advokat på foreldresamtalen vis poden utsettes for kritikk. Vestkantforeldre har gjort det til en hobby å klage på skolen og læreren. Problemet på Hersleb er heller altfor ydmyke foreldre. Skolen vet best, læreren behandles som en klok, viktig autoritet, noe som utvilsomt høres ut som en drømmesituasjon for mange oslolærere. Foreldrene lytter, tier og er takknemlig.

INNVANDRERELEVENE ER vant til å omgås voksne og lytte til folk som er eldre. Deres lydighet og beskjedenhet kan nesten virke provoserende på oss som er vant til beintøffe, selvsentrerte forhandlingsbarn. I motsetning til Markus og Tea lever ikke Mustafa og Uzma isolert i en lukket tenåringsboble der chat, sms, MSN, kule klær, klining og festing er det eneste som gjelder. Noen tenåringer lever så langt inne i bobla at de i praksis er utilgjengelige. Og apropos festing, alkohol og dop. På Hersleb møter ingen fulle opp på skoleballet fordi veldig få rører alkohol. Til gjengjeld er jentene nydelige og stivpynta. Også de ikke-muslimske elevene påvirkes til å droppe drikking. På Oslos vestkant rapporteres det stadig om et økende og skremmende dopproblem blant stadig yngre elever helt ned til 14-årsalderen.

De flinke, stille innvandrerjentene er ekstremt flittige. Noen av jentene fra Hersleb tar nå topputdanning og blir leger eller ingeniører. Problemet med Hersleb er ikke elevenes minoritetsbakgrunn. Det handler mest om sosioøkonomisk plassering. Problemene på byskolen var neppe mindre på 50-tallet, selv om elevene var flinke til å rekke opp hånda. I dag handler det også om mange nye elever med liten fartstid i Norge.

Minoritetselever er i flertall på 48 skoler i Oslo. Den gamle rikspakistaner Aslam Ahsan (Ap) og flere vil derfor busse innvandrerbarna til Vestkanten. Det synes som det er minst like viktig å busse noen av de frekke, bortskjemte vestkantbarna til Hersleb for å lære dem litt folkeskikk.