Retroradio

Mens NRK streiker, tar fortida over.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TAKKET være NRK-streiken har hele folket, også dem uten DAB-radio, hatt pinsehelga full av gylne øyeblikk fra NRKs historiske arkiver. Retrosatsingen på den nye DAB-kanalen ble overført på P1, til forbannelse for de streikende, vil jeg tro, men til stormende applaus fra lyttere med etterkrigskodene inne. Vi som husker da høyesterettsadvokat Alf Nordhus fikk latterkrampe og lo i sammenhengende 16 minutter under Rolf Kirkvaags «20 spørsmål». Vi som hørte Erik Bye og Sjømannskoret sjøsette «Skomværsvalsen» første gang. Vi som sendte inn limericks til André Bjerke og Otto Nielsen i «Søndagsposten» der programlederne var dis, også med hverandre, uten dialekt og så formelle i tonen og formen at både lyttere, intervjuobjekter og ikke minst NRKs egne programsekretærer skulle forstå hvilken grenseløs høytid som senket seg over landet når NRK bedrev kringkasting.

DET SLÅR meg hvor umåtelig muntlige og hurtigsnakkende vi er blitt ettersom høytiden forsvant og mediene begynte å myldre. Den offentlige samtalen er blitt langt mer demokratisert og følgelig trivialisert, men først og fremst går det så raskt når vi snubler i vei i alle kanaler. Mens det før var foredraget, den vel forberedte forelesningen, det nøye gjennomtenkte og nedskrevne spørsmålet, som utgjorde den skriftlige tradisjonen den svakt opphøyde NRK-medarbeiderne bygget på, inntil nyhetsjournalistikken, de døgnaktuelle hendelsene, underholdningen og enda mer sport begynte å erstatte lektorene med journalister, også i NRK. Det skal vi nødvendigvis ikke beklage, bortsett fra følgende faktum: Programlederne skrek ikke så høyt i studio før som nå, for å skape stemning.

JEG MENER det var Dan Børge Akerø som startet mye da han begynte å introdusere sine lørdagsgjester med det TV-profesjonelle «Mine damer og herrer, ta godt imot KÅRE WILLOCH!!!» Da Erik Bye introduserte sine gjester, besetningen fra skuta Skomvær, var det fullstendig uten verbale fanfarer, bare «og her kommer stuert så og så». Som om det var helt alminnelige mennesker vi hadde med å gjøre. Hvilket det oftest var. Hvis det ikke var Hjallis, da. I alle fall er Byes intervju med krigshelten Jan Baalsrud før premieren på Arne Skouens «Ni liv» et mesterstykke i kunsten å samtale dannet, ærbødig, pågående og opplyst om et meget dramatisk stykke krigshistorie. Ikke minst språklig presist, med hovedsetninger, en og annen bisetning, nennsomt skutt inn mellom kommaene, men helt uten å bli hengende amputert igjen i lufta. Hele setninger uten utropstegn.

SÅ DET ER ikke sant at Radioteaterets skuespillere i gamle dager fortjener å latterliggjøres på grunn av overdreven diksjon og langsomme snakkemåte. Folk snakket sånn før. For noen tiår siden sa vi faktisk «God aaaften, fru assessor Broch, og hvorrrdan står det til med Deres mann? Ha en behagelig aften», mens vi løftet på hatten. Bare hør selv. Lyden av den coole, tilbakelente, korrekt antrukne fortida. Din lømmel.