Rett fra levra

For Yngve Hågensen kom det antakelig som en ryggmargsrefleks at dommen over Røkke var en klassedom.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

YNGVE HÅGENSEN er kanskje en sånn venn som mor ville jeg skulle ha. Han er selvutslettende lojal i sitt vennskap, som da han rykket ut i VG og ga dommerne som dømte Kjell Inge Røkke for korrupsjon og bestikkelser, det glatte lag. De var ute etter «... å ta Molde-milliardæren», som han formulerte det. For en mann som Hågensen, som har tilbrakt hele sitt voksne liv innenfor en bevegelse som holder solidaritet og samhold som den høyeste verdi, er det vel naturlig å rykke ut til forsvar for en kamerat han mener gjør bra ting for land og folk. Jeg antar at han slutter seg til Jens P. Heyerdahls tidligere karakteristikk av Røkke: «Hel ved». Et slikt menneske er det selvsagt ingen moralske lyter ved. Når han blir dømt for korrupsjon og bestikkelser, er det nærliggende å se det slik at dommerne er ute etter ham.

DETTE SYNET PÅ Røkke kommer også til uttrykk når enkelte næringslivsledere karakteriserer dommen. Røkke-vennen Odd Holm hevder at Røkke er blitt dømt til 120 dagers fengsel fordi han kjørte båt uten sertifikat. Investoren Jan Eiler Fleischer finner det meningsløst å straffe landets «beste næringslivsleder». Og selv fra kristent hold heter det at Røkke ble dømt fordi han er rik. «... dommen er totalt meningsløs. Han er dømt for en liten formalitet,» skriver kristenfundamentalisten Finn Jarle Sæle, som redigerer avisa Idag. Røkke har ikke gjort noe galt, og domstolen er ikke i takt med den norske rettsfølelsen. Med andre ord: Det er oppkomlingen Røkke som blir dømt av et borgerskap med gamle penger og dommere med nedertyske navn. En slik konspirativ tankegang hadde imidlertid vært mer naturlig i Sverige, der man virkelig har et storborgerskap som har interesse av å holde de nyrike nede, og der man skålte da Olof Palme ble skutt.

JEG TROR DERFOR Hågensens utfall mot dommerne må ses i et annet perspektiv. Det er en lang tradisjon innenfor norsk arbeiderbevegelse for å se på normer og rett som borgerlig fjas. Både Marx og Lenin mente at all lov var klasselov. Den liberale rettsstaten var noe plunder og heft for en bevegelse som hadde et større mål, nemlig arbeiderklassens frigjøring og nasjonal og sosial samling. I det systemet ble makt viktigere enn rett. Retten var noe man kunne bruke, men som også kunne stå i veien for målrealiseringen. Da måtte retten vike. Og hvis man tok retten i bruk, var det for å binde andre, ikke en selv.

HÅGENSEN vokste inn i den norske arbeiderbevegelsen i de første etterkrigsåra, da landet skulle gjenreises og da det viktigste for ledelsen var «... at det fungerer», som Gro Harlem Brundtland formulerte det som trossetning for sin egen styringsideologi. «Nå må vi ikke begynne å tulle,» var Thorbjørn Jaglands formular. For Hågensen er det åpenbart «å tulle» når en av landets mest suksessrike industriledere, som til og med kommer fra arbeiderklassen, blir straffet for å ha skaffet til veie noen byttelapper for å skaffe seg et båtsertifikat han knapt trengte. I en liberal rettsstatlig kontekst er den slags brudd på et normsystem som er nødvendig for at vi kan leve i samfunn. I den sosialdemokratiske stat er det viktigere å se på hva lovbryteren ellers har fått til for samfunnet. Mens det i den liberale rettsstat er vesentlig at ting skjer innenfor de reglene som det politiske systemet har gitt, er det en tendens til at målet helliger midlene i den sosialdemokratiske statsforståelsen.

DEN SOM HAR LEVD sitt profesjonelle liv innenfor en slik forestillingsverden, har ikke nødvendigvis en rettsstatlig ryggmargsrefleks. Kjell Inge Røkke er en mann som har fått det til «å fungere», han har skapt arbeidsplasser og inntekter til fellesskapet. Men historisk sett har det vært to store politiske oppgjør om Arbeiderpartiets instrumentelle syn på retten. I 1950-åra gjaldt det pris- og rasjonaliseringslovene og beredskapslovene - det vil si det økonomiske liv og samfunnssikkerheten. Det endte med en rekke rettsliberale reformer i 1960-åra, som sivilombudsmannen og offentlighetsloven. I slutten av 1990-åra kom det endelige oppgjøret med politistatmetodene mot sikkerhetspolitiske avvikere, Lund-kommisjonen, etter initiativ fra Thorbjørn Jagland. Ingen av dagens ledere i parti eller bevegelse ville som stortingsrepresentant Jacob Friis i 1947 si om Grunnloven at den er et «lite stykke gulnet papir». Men de rettslige normers nye og mer framtredende plass i dagens Norge har en relativt kort historie.

LO VIL GJERNE framstå som en samfunnsinstitusjon. Da må organisasjonen ikke assosieres for sterkt med et samfunnssyn der de politiske resultatene er overordnet rett og normer. Det er ikke lenger slik at makta sitter i knyttnevene, paragrafene må også etterleves.