Rett på sak

Vi snakker dobbelt så fort som Einar Gerhardsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET LIGGER PÅSKE i lufta. Litt siste dag på jobben, så drit i beskjeden om å ringe sjefen. Vi tar det etter påske. E-posten som traff postkassa idet du reiste deg. Drit i den. Logg av. Vi tar den etter påske. Da er valgkampen tilbake, med sitt gneldrende hva sa jeg, Per-Kristian Foss, da dere lovet skattelette og jeg sa fjorten kilo, i alle fall ikke mer enn tolv kilo. Bare se, det står i VG, Foss. Tolv kilo, står det. Og hør her, Haga, oppriktig talt, Haga, hvis jeg bare kunne få slippe til, Haga. Men se nå å få stoppet kjeften på Haga, programleder, det er da for svarte min tur nå, programleder, og hva sa ikke vi da KrF begynte å gå til høyre fordi i mellomtida hadde Høyre flyttet seg en kilometer til høyre, Foss? Tolv kilo, sa vi. Kan Foss muligens jekke seg ned et hakk, eller?

SÅNN BLE DET. Nesten hele året er det blitt sånn. Og så fort som de snakker. Ifølge Petter W. Schjerven i programposten «Typisk norsk» på NRK 1 snakker norske politikere så mye raskere i dag at stortingsreferentene ikke lenger henger med. Han refererer Thomas Hylland Eriksen, som har sammenliknet hastigheten i trontaledebatten med jevne mellomrom siden krigen. I 1945 noterte referentene gjennomsnittlig 584 anslag i minuttet. I 1995 var tallet 863. I dag ville det være umulig å stenografere innleggene i Stortinget uten hjelp av en båndopptaker. Tempoet kan forklares med at det opphøyde og formelle rundt Stortinget og Norsk rikskringkasting er forsvunnet og erstattet med en uhøytidelig og spontan muntlighet som i dag preger den offentlige samtalen i alle slags fora og medier. Vi er tilbake til kirketrappa og torgplassen der vi skravler i vei, med hverandre, i munnen på hverandre, uansett om vi snakker som privatpersoner eller vi tilhører de profesjonelle talerne som for eksempel politikerne og programlederne i alle kanaler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DERFOR KAN JEG skrive «drit i det». For 30 år siden ville sjefen min strøket den setningen. Det er nemlig ikke bare SMS-språket som er muntlig og som sammen med realityseriene preger utviklingen av hva folk sier og gjør på TV. Avisspråket er i hovedsak et hverdagsspråk som blir mer og mer muntlig. Det er her du finner siste nytt i ord og uttrykk som tilhører omgangstonen i hverdagslivet, og de folkelige uttrykkene. Internett og nettavisene bidrar med enda mer hurtighet, en yngre og enda mer uformell stil, vil jeg påstå. Det samme skjer i radio og TV, selv om jeg ennå ikke har hørt Siv Jensen si at hun driter i verken det ene eller andre. Ikke ennå. Derimot hører vi alle hver dag at politikerne oppfører seg som om de satt rundt sitt eget kjøkkenbord.

SIST JEG HADDE gleden var da Valgerd Svarstad Haugland denne uka skrek i falsett mot SVs Rolf Reikvam, formann i kulturkomiteen i Stortinget. Det skjedde i radioprogrammet «Dagsnytt 18», som er forbeholdt de profesjonelle opinionsdannerne. Denne gang gjaldt det konfirmasjonsopplæring i skoletida. Valgerd og Rolf var ikke bare på fornavn med hverandre. Han buldret og hun skrek i munnen på den andre, inntil jeg som lytter tok samme tonen og brølte hold kjeft tilbake, og slo av radioen. Jeg ble sittende med en intens følelse av at jeg ikke kunne fordra noen av dem, uavhengig av hvem jeg var enig med. Muntlighet handler nemlig også om å vise fram sin personlighet. Og det må politikere aldri glemme. Det er en vesensforskjell å skrive en veloverveid kronikk, holde en forelesning eller delta i en opphetet debatt, der hensikten er at de profesjonelle skal vinne over hverandre på kortest mulig tid.

JENS STOLTENBERG TAPER på det. Jeg har det fra Ingvild Handagard, som er stemmepedagog og teaterviter. For politikere handler det om å bli lagt merke til, bli trodd, vekke vår interesse slik at vi husker hva de sa. For å oppnå dette må de benytte ansiktsmuskulaturen, og øynene må speile at de viser interesse for det de snakker om. Jens Stoltenberg lider ifølge eksperten av for lite muskelbruk i ansiktet. Han er for avslappet, for jevn i stemmeleiet uten ord som skiller seg ut. Til gjengjeld er Kristin Halvorsen en muskelmester med et konkret og billedrikt språk. Åslaug Haga er først og fremst ustoppelig. Og alle kopierer de noen. Det er nemlig hjemme vi lærer å snakke. Vi imiterer særlig én av de voksne i familien. Årets påskekrim handler dermed om å finne hvem vi likner når vi snakker. Jens Stoltenberg likner pikant nok mest på kongen. Det skal han ikke drite i. Vi tar det etter påske.