Rett venstre

NEW YORK (Dagbladet): - Det er ingen venstrefløy i Bill Clintons Hvite hus, sa Hillary i et intervju som også handlet om hvor det er blitt av de politisk liberale i Amerika. Men nå vet i hvert fall hele verden at det finnes en vestfløy i huset der det kan ha gått liberalt for seg på andre måter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ellers den slags liberalitet Warren Beatty (61) kanskje er aller mest berømt for. Hver gang han nå lanserer en ny film, blir han spurt hvordan han hadde det med Madonna. Det svarer han jo ikke på. I det siste har han i stedet snakket om «Bulworth», den elleville politiske satiren der den tidligere aktivisten tar sjanser som filmstjerner ellers unngår alt de kan. For mens han møter spørsmål om Madonna (og alle de andre) med lure motspørsmål, erklærer han uten å slå øynene ned at «jeg var liberal demokrat da det var på moten. Jeg er stadig en liberal demokrat når det ikke er på moten. Og jeg vil være en liberal demokrat når det kommer på moten igjen».

  • Mer konkret ble det for alvor umoderne å være liberal demokrat en gang etter 1976 mens Jimmy Carter fremdeles var president. Shirley MacLaines lillebror støttet Walter Mondale som tapte 49 stater til Ronald Reagan i 1984. I 1988 var Beatty venn og personlig rådgiver for demokratenes lysende talent, senator Gary Hart. Han ble tatt på fersken i liberal utfoldelse med modellen Donna Rice, og gikk ut or soga. Det gjorde også Beatty, som holdt seg langt unna Michael Dukakis som tapte stort mot George Bush, og enda lenger unna Bill Clinton. Men Clinton vant altså over Bush i 1992 og på nytt mot Bob Dole i 1996, der Clinton for alvor erobret sentrum ved å sende de liberale inn i skyggenes dal.
  • Warren Beatty har vanskeligheter med å holde seg i skinnet når han skal kommentere Democratic Leadership Council, redskapet som Clinton brukte til å plassere seg og sitt kandidatur litt til høyre for midten. «Personlig ansvar,» sier Beatty. «Kan du forklare det for meg? Det betyr at 'folk må finne sin egen kake før de kan spise den',» svarer han selv, med en vri på Marie Antoinettes anbefaling om at de sultende massene i Paris vel kunne «spise kake».
  • Denne vrien er helt passende, ettersom det er tretti år siden Martin Luther King ble skutt ned og drept på balkongen i Memphis, og Bobby Kennedy, den siste liberale presidentkandidaten med vinnersjanser, ble skutt og drept idet han forlot talerstolen i Los Angeles.
  • Nå virker det som om det fremdeles er en god stund til Beatty kommer på den politiske moten igjen. Sentralbanksjef Alan Greenspan roste forleden den amerikanske økonomien under Bill Clinton som den beste han hadde observert på femti år. Sikkert til republikanske kongressmedlemmers ergrelse, siden dette mer enn noe annet betyr at de ikke får vendt velgerne mot presidentens eventuelle seksuelle liberalisme.
  • Men forskjellene mellom fattig og rik i dagens Amerika er større enn de var på 20-tallet, som var John D. Rockefellers storhetstid. Det er slik det blir når børsen nærmer seg 10 000 på Dow Jones, og produksjonsarbeidernes lønninger står stille.

Så nå har den absolutt uliberale Rupert Murdochs filmselskap hostet opp drøye 260 millioner kroner til Beattys elleville ræppeparodi på pengemaskinen som driver amerikansk politikk, og han retter et susende slag (som delvis treffer luft) mot den politiske maskinens manglende evne til å ta opp samfunnets sentrale problemer. Senator Bulworth (som spilles av Beatty etter eget manus og egen regi) ræpper seg søvnløs og desperat inn i den svarte gatekulturen i Los Angeles South Central. Der finner han ly og menneskelighet hos overvintrede, svarte revolusjonære og deres datter.

Warren Beatty var en av aktivistene i den valgkampen som ble skutt i senk.

Resten er historie, som det heter. USA fikk Richard Nixon i stedet for Bobby Kennedy.

Hubert Humphrey tapte knepent for Richard Nixon i 1968. Bobby Kennedy kunne vunnet. Ved trettiårsmarkeringen for drapet spekulerer historikere og kommentatorer om hvilket løp historien ville tatt hvis King og Kennedy hadde fått leve. De fleste analyser tyder på at da ville Warren Beatty gjort noe annet enn å lage sitt elleville svingslag i 1998. Men slik gikk det ikke, og han leverer åndelig niste og en god latter til fortsatt vandring i skyggenes dal.