Retten til å gå på trynet

En TV-kjendis kan ha ødelagt sitt gode navn og rykte fordi han seint på natta fant opp en ny øvelse: Pølsekasting mot drosjesjåfør. Gjerningen var dum og høyneset, og han har heldigvis beklaget den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men denne episoden kan ikke føre til at vi forbyr eller unngår lutefiskmiddager, barbesøk og andre menneskelige dumheter. Det er på tide at noen forsvarer retten til å skli på et bananskall, til å gå på snørra.

Den som står fram som plettfri, er selvfølgelig alltid en løgner. Den menneskelige dårskap er ikke bare bunnløs, den er også jevnt fordelt. Dette er banale sannheter, men kanskje viktige å repetere når pølse med lompe, ketchup og sennep flyr rundt i det offentlige rom.

  • Verdenshistorien, norgeshistorien og våre private liv er jo brulagt med grandiose feiltakelser, sosiale blemmer og upassende oppførsel. Selv dronning Victoria - den snerpne moralens mor - hadde trolig én på si. Ikonet Fridtjof Nansen hadde det helt sikkert. Winston Churchill var den perfekte forbruker for sigar- og alkoholindustrien.
  • Hva forteller dette oss? Ikke annet enn det vi allerede har fått vite av den kloke forfatteren Aksel Sandemose. Han sa at livet ikke er så enkelt som avholdsfolk vil ha det til. Jantelovens far visste hva han snakket om. Sandemoses poeng er at menneskenes liv er komplekst og motsetningsfylt. Og nettopp derfor er den komplette rasjonalitet verken ønskelig eller mulig. Derfor kaster vi pølser, går på fylla, bryter fartsgrensene og hopper i Trollveggen.
  • Norge er et rart land som befinner seg et sted mellom moral og moralisme. Men vi har akseptert at livet ikke alltid kan leves lineært. Men med ett viktig unntak: Våre ledere - på alle nivåer - forventes å være dydsmønstre. Selv Carl I. Hagen er det, riktignok på tvers av partiprogrammet. Gro selvfølgelig, og Bondevik (både Kjell og Kjell Magne), Gerhardsen (Einar) og Odd Einar Dørum. Selvsagt skal vi kreve mer av våre ledere enn av andre. Enten det er på toppnivå i politikken eller i det ordinære arbeidsliv. Ledere er tillitsmenn i den egentlige betydningen av ordet, de representerer vår verdighet og tro på det vi gjør.
  • Men vi må ikke kreve så mye av dem at de ikke får plass til å være mennesker, til å feile, til å ta feil. Da skyver vi de skapende kreftene fra oss. De som krever litt raushet av sine omgivelser, som våger å utfordre de vedtatte sannhetene og de etablerte normene. Noe annet ville være å la Valgerd Svarstad Haugland, Stavanger Aftenblad og andre bedehus styre reglene for passende opptreden. Disse menneskene ønsker jo at vi skal holde oss med én verdi, ikke ha flere.
  • Man behøver ikke være pøbel for å tro på avvikets nødvendighet. Alle som en gang har vedtatt at de lever, vet jo det er motsetninger, interessesammenstøt og ulike verdier som bringer verden og livet framover. Skal det ha noen mulighet, må vi akseptere at noen en gang imellom går over stag. At de gjør ting som er sosialt uakseptable. Vi skal tilgi det hvis det dreier seg om hendelser, ikke om holdninger. Det er bare når spriket mellom liv og lære blir åpenlyst og vedvarende at vi skal reagere.
  • Av samme grunn skal vi ikke forvente av våre ledere at de har hendene over dynen, at de føler lyst andre steder enn i hjertet og at de tror på akevittens nødvendighet til lutefisk. Derimot skal vi kreve ærlighet, dristighet, åpenhet og evne til å lytte.
  • Det er noe annet enn pølsevev.