Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Retten til barn

Selvbestemt abort er ikke lenger et politisk tema. Selv innen Kristelig Folkeparti er det stadig flere som aksepterer at kvinnen selv bør ta avgjørelsen om et påbegynt svangerskap skal avbrytes. Nå er det de barnløses muligheter til å få barn som skaper etiske problemer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I uka som gikk, arrangerte verdikommisjonen og Bioteknologinemnda en høring om barnløshet. Hovedproblemstillingen for høringen var om vi alle har rett til å få barn. Den kunne like gjerne vært om vi alle har rett til å få hjelp fra staten til å få barn. For ingen som ved egen og naturens hjelp kan bli gravid, hindres i å få barn. Og de som løser sitt fertilitetsproblem på det private markedet, får gjøre det i fred. Enten det dreier seg om en ubetalt vennetjeneste fra en mannlig bekjent med god sædkvalitet, eller dyr behandling ved sykehus i et land med andre lover eller bedre utbygd tilbud om kunstig befruktning enn Norge. På Internett tilbys egg og sæd fra biologiske banker, og kvinner tilbyr seg å være surrogatmor mot betaling. Når den fem år gamle bioteknologiloven nå evalueres, er det statens engasjement for kunstig befruktning som er under vurdering.

  • Reproduksjonsteknologien har utviklet seg med stormskritt. I Norge fødes mer enn 500 barn årlig etter befruktning utenfor mors liv. Befruktede egg fryses ned for seinere bruk, slik at barn får yngre søsken som ble unnfanget samtidig med dem selv. Er mannens sædkvalitet dårlig, er ikke lenger inseminasjon med sæd fra sædgiver eneste løsning. Mikroinjeksjonsmetoden er utviklet etter at bioteknologiloven ble vedtatt: mannens egen sæd sprøytes direkte inn i egget. Neste skritt, dersom lovgiverne vil, er å hente sædceller direkte fra mannens testikkel eller bitestikkel når det ikke finnes sædceller i hans seksuelle utløsning. Det er mulig, men så langt ikke lov i Norge, å bli gravid og føde på basis av en annen kvinnes egg. Ja, det er mulig for par å få barn verken hun eller han er genetisk opphav til.
  • Tilhengere av en liberal lovgivning og et godt utbygd behandlingstilbud argumenterer med at ufrivillig barnløshet er en sykdom, og at kvinner som rammes, ikke sjelden får store psykiske problemer. Men skyldes ikke deres sorg først og fremst forventningene til kvinnerollen, som det er mulig å bearbeide? Barn skal ikke brukes som trøst eller medisin. I den etiske vurderingen av reproduksjonsmetoder må hensynet til barna som fødes, stå i første rekke.
  • I disse vurderingene henger helsepolitikerne etter den teknologiske utviklingen. Drivkraften i interessefellesskapet mellom barnløse pasienter og fødselsleger er så sterk at nye metoder er blitt etablert uten at politikerne har vurdert om metodene er ønskelige og om helsevesenet bør prioritere dem. Mikroinjeksjon, som er tatt i bruk på midlertidig basis, blir ganske sikkert et permanent tilbud. For når et behandlingstilbud først eksisterer, er det umulig å reversere.
  • I Bioteknologinemnda går et flertall inn for å oppheve sædgiveres anonymitet. I Sverige er ikke sædgivere anonyme, ut fra tanken om at enhver har rett til å vite hvem som er ens genetiske far. Bioteknologinemndas flertall mener rettighetene til barn etter sæddonasjon bør harmoniseres med adoptivbarns rett til å vite om sitt biologiske opphav. I så tilfelle endres en ordning som har fungert i Norge i mer enn 60 år.
  • Barn født etter sæddonasjon står ikke i samme situasjon som adoptivbarn. Disse barna er ikke unnfanget i hete favntak. Det er de sosiale foreldrene som har ønsket seg barnet, planlagt det og sørget for at det ble unnfanget. Den biologiske farens medvirkning begrenset seg til å gi sæd til en sædbank. Hans genetiske kjennetegn kan barnet få vite om på annen måte, dersom det er ønskelig.
  • I slike dypt personlige og vanskelige spørsmål skal politikerne tenke seg godt om før de endrer en ordning som er etablert og akseptert av befolkningen. Det ene standpunktet er ikke nødvendigvis mer etisk høyverdig enn det andre. Hva som oppleves som riktig, er oftest hva vi har vent oss til. Det er nok forklaringen på at de europeiske landene har ulik lovgivning om reproduksjonsteknologi, og lever godt med det.