Retten til privatliv

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Musikeren Lars Lillo-Stenberg og skuespilleren Andrine Sæther har i to rettsinstanser vunnet fram mot kjendisbladet Se og Hør. Lagmannsrettens flertall konkluderte med at de to fikk sitt privatliv krenket etter en bryllupsreportasje det ikke var innhentet samtykke til. Mindretallet kom til at en vielse er en offentlig handling som må kunne omtales uten slikt samtykke. Lillo-Stenberg og Sæther giftet seg på en holme i Tjømes skjærgård.

Mediene framhever ofte at ytringsfriheten er en bærende søyle i et sivilisert samfunn. Det er også retten til å ha et privatliv, altså en privat sfære ingen skal kunne invadere. Forutsetningen for en kritisk og åpen offentlighet er nettopp retten og muligheten til å trekke seg tilbake til et sted der verken myndighetene eller private har noen adgang. Striden står derfor ikke om kjendiser eller andre har rett til et privatliv, men om hvor grensene mellom det offentlige og private skal gå.

Både historisk og rettslig er en vielse noe av det mest offentlige vi har. Det handler om en offentlig myndighetssak som reguleres av bestemmelsene i ekteskapsloven. Når vielsen i dette tilfellet foregår i friluft med fullt innsyn for alle, er det vanskelig å skjønne at lagmannsretten er så innskrenkende i sin vurdering. Det er enda vanskeligere å forstå at det framstår som krenkende at det er brakt bilder av brudgommens klesdrakt og sko, av bruden som vasser barbeint eller at gjestenes tårer er omtalt.

Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg tilhører minoriteten av kjendiser som ikke ønsker omtale i ukepressen. Derfor er det forståelig at de ikke ville slippe Se og Hør inn i sitt eget bryllup. For andre som ofte søker offentligheten – helst mot betaling – må dommen framstå som et godt forhandlingskort. Prisen på et samtykke vil stige. Det egentlige problemet er likevel at dommen med ett slag reduserer det offentlige rom i betydelig grad. Derfor bør den endelig avgjøres av høyesterett.