Retten til tro

Staten har ingen rett til å regulere tro eller frimodige ytringer. Men alle står fritt til å kritisere mullaer og mørkemenn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MISJONSKIRKENS

holdning til homofili har satt sinnene i kok hos rettroende i andre leirer. Dagfinn Høybråten tar en Bondevik og gjemmer seg under en stein i håp om at saken glir over. Påskuddet er at homofili er et teologisk spørsmål politikere ikke skal ta i. Dette bygger på en misforståelse av hva religionsfrihet innebærer. Det er retten til tro og avvikende meninger som er beskyttet, ikke meningenes innhold.

Hadde ikke holdningene vært så groteske, ville det vært fristende å le av kristenhetens seksualangst. Det evige, men nytteløse forsøket på å holde hendene over dyna er både komisk og tragisk. Ekstra potent blir angsten når den blandes sammen med organisert politikk. Her går det ei rett linje fra politikerpresten Lars Oftedals sidesprang i 1891 til beskyldningene om voldtekt som i fjor ble rettet mot KrF-politikeren Jan Birger Medhaug. Kristne forsamlinger synes å ha en interesse for seksualitet som bare overgås av pornoindustrien.

DET ER IKKE

vanskelig å forstå at homofile opplever trangsynte trossamfunn som diskriminerende. Selvfølgelig tråkker Misjonskirken på menneskelig verdighet og integritet. Det er ikke like lett å forstå at homofile insisterer på å være en del av slike forsamlinger. Kravet om å bli inkludert og akseptert i et fellesskap som forakter ens menneskeverd, er en selvmotsigelse. Jøder søkte ikke om opptak i SS. Homofile kan stå utenfor trossamfunn som mener de skal brenne i helvete. Det er ikke en menneskerett å bli elsket av sine fiender.

Derimot er det en menneskerett å ha tro eller meninger som de fleste av oss vil avvise eller til og med forakte. Misjonskirken må stå fritt til å mene hva den vil om homofili, akkurat som den katolske kirke må ha lov til å nekte kvinner prestetjeneste. Trosfriheten er overordnet det ubehaget som religiøs ekstremisme påfører enkeltmennesker. Derfor har staten heller ingen rett til å regulere hva menigheter eller enkeltpersoner tenker eller mener.

DERIMOT HAR

kirkene ingen rett til å forlange at samfunnet skal betale for virksomheten. Det bør medlemmene gjøre selv. Slik går det ei linje fra Misjonskirkens svovelpust til et større og viktigere spørsmål: forholdet mellom stat og kirke. Skal trosfriheten tas på alvor, kan den ikke la seg diktere og finansiere av en stat som har valgt side i det lutherske konglomeratet.

Retten til sære religiøse forestillinger innebærer ingen rett til beskyttelse av meningenes innhold. Nettopp fordi staten skal holde fingrene fra fatet, har opinionen en viktig oppgave i å bekjempe de som vil ha lav høyde på perleporten. Er det noe som trives i et åpent marked, er det meninger om tro og politikk. Det er lite betenksomt å true med tvang og lov hver gang det spretter noen padder ut av munnen på en pastor.

PRESTEN OG TEOLOGEN

Kjell Magne Bondevik har ved flere anledninger trukket et skille mellom sitt eget fag og politikken. Dagfinn Høybråten prøver nå på det samme. Da kan de jo begynne med å legge ned Kristelig Folkeparti. Det er lavkirkelig politikk i organiserte former. Men selvfølgelig mener verken Bondevik eller Høybråten at det går noe skille mellom teologi og politikk. Det er bare de ubehagelige religiøse spørsmålene det er opportunt å forvise fra den offentlige debatten. Teologiprofessor Halvor Moxnes har rett når han uttaler til Dagsavisen at man ikke behøver å være teolog for å uttale seg om synet på mennesker og hvordan mennesker skal behandles.

HØYBRÅTENS PROBLEM

er ganske enkelt at han er feig. Han kan bare ha to grunner til å holde sitt eget standpunkt skjult. Enten fordi hans egen overbevisning ikke tåler dagens lys, eller fordi han ikke vil støte KrFs kjernetropper. Dette er strutsepolitikk. Alle vet at de religiøse vrangforestillingene om homofili ikke har noen framtid. Det er bare et spørsmål om tid før knuten løser opp seg selv. En slik utvikling fremmes best gjennom åpenhet og vedvarende diskusjon, ikke gjennom lovgivning. Hvis tanken er fri, kan den ikke forenes med domstol og politi.