Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Rettens nye ansikt

I USA står høyesterett midt i den politiske striden. Slik er det ikke hos oss. Men det er forskjell på retten Smith og retten Schei.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN FØRSTE SESJONEN

i Høyesterett med Tore Schei som justitiarius går mot slutten, og det er ikke vanskelig å se at det er skjedd et skifte i stil, om ikke like mye i substans. Mens forgjengeren Carsten Smith markerte rettens feststunder, har justitiarius Schei valgt å la retten leve ut sitt indre liv. De to justitiariene representerer slik sett ulike juridiske tradisjoner. Carsten Smith hadde sin forankring i det rettsvitenskapelige miljøet. Han trodde på retten som et viktig sammenbindende instrument i samfunnet, og at utviklingen kunne drives framover også fra denne kommandoposten. Der Carsten Smith la vekt på det rettspolitiske aspektet ved rettens virke, og derfor lot retten synes i det politiske landskapet, leder Tore Schei en rett uten ansikt, som fru Justitia. Slik framstår dagens høyesterett som lovens munn, slik domstolene skulle være i henhold til Montesquieu. Retten skulle utsi det som fulgte av loven etter veiing i fru Justitias vektskål. Det er den norske tradisjonen: Retten er noe som blir satt, den skal ikke skape politikk. Carsten Smith, derimot, så på Høyesterett som et politisk organ.

SMITH PLASSERTE

retten som en liberal institusjon, og var selv ofte i en kjempende mindretallsposisjon i mange aktuelle samfunnsspørsmål der individ sto mot samfunn. Det har vært kontroversielle dommer også under Tore Schei, bevares. Sjølie-dommen, om en nynazists ytringsfrihet, debatteres minst like heftig som Kjuus-dommen. Begge var plenumsdommer, med store mindretall. Men denne gangen var justitiarius i mindretallet som avga et votum mot en vid tolkning av ytringsfrihetsbestemmelsene. Carsten Smith var også i mindretall, men da for en liberal tolkning. Siden den gang har flertallet i Høyesterett endret seg, mens justitiarienes vota er speilvendt. Men dommen markerte i en viss forstand et juridisk strømskifte: Etter flere kjennelser i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD), er grensene for frie ytringer utvidet.

SLIK SETT KAN MAN SI

at justisminister Odd Einar Dørum fikk rett da debatten om Carsten Smiths etterfølger gikk i mediene. Statsråden mente at rettsutviklingen der menneskerettighetene slår stadig sterkere inn også over norsk rettsliv, var så godt i gang med Carsten Smith at det ville fortsette av seg selv, så å si uansett hvem som ble justitiarius. Som personalpolitisk credo syntes jeg det var heller slapt. Men som bidrag til rettens historie er nok Tore Schei mer typisk som justitiarius enn Carsten Smith var. Det er likevel ikke uviktig hvilke dissenser justitiarius opptrer i. De kan signalisere rettspolitiske endringer. Men justitiarius Schei mener at det er Stortingets oppgave å endre loven hvis det er nødvendig, f.eks. som følge av kjennelser ved EMD i Strasbourg.

SMITH KOM TIL

retten i ei tid da påvirkningen utenfra meldte seg for alvor også ved norske domstolers dør. Fra sin tid som professor ved Det juridiske fakultet i Oslo hadde han et åpent blikk for sammenliknende rettsforskning og internasjonale strømninger i rettsutviklingen. Han tok dessuten standpunkt. Slik var han en uvanlig dommer da han ble utnevnt. Men han fortsatte sitt engasjement og synliggjorde retten gjennom sine personlige ytringer, sikkert til irritasjon for andre dommere.

Tore Schei på sin side er mer opptatt av rettens eget arbeid. Han var tidlig ute i Oslo Redaktørforening og erklærte som et prinsipp at retten skulle vise størst mulig åpenhet om sitt arbeid. Han ville ikke stanse TV-kameraene i retten og ville ikke legge bånd på medienes forhåndsomtale av rettssaker. Også på andre måter ville han legge forholdene bedre til rette for pressen. Her er han på sikker grunn. Få kjenner prosessreglene bedre enn Tore Schei. Han var formann i Tvistelovutvalget, som nylig la fram innstilling til ny lov som regulerer den sivile rettspleie.

MENS DET UNDER

Carsten Smiths ledelse ble rettet en pekefinger mot retten om manglende lydhørhet overfor de folkevalgte når det gjaldt straffenivået i visse typer kriminalsaker, er det grunn til å tro at Tore Scheis rett vil være mer lydhør for hva som sies i Stortinget. At retten også er lydhør overfor domsavsigelser i Strasbourg, er Sjølie-dommen et uttrykk for. Utfordringen i tida framover er å avveie de internasjonale tendensene mot den nasjonale suvereniteten. Slik fungerer Høyesterett som en mer konsekvent forsvarer av nasjonal suverenitet enn andre nasjonale styringsorganer. Men viktige beslutninger for Norge fattes allerede utenfor landets grenser. Dem kan heller ikke Norges Høyesterett gjøre noe med. For Høyesterett dømmer ikke lenger i siste instans.

HØYESTERETTS ANSIKT

har skiftet i lange bølgebevegelser gjennom snart 200 år. Noen ganger er retten aktivt med i samfunnsutviklingen, andre perioder er den tilbaketrukket. Carsten Smith går inn i rekka av tydelige justitiarier, der Rolv Ryssdal, Paal Berg og P.C. Lasson er blant de høye stolpene. Men retten består alltid av sterke og markante personligheter. Tradisjonen er imidlertid at de synes lite i det offentlige rom. De deltar lite i samfunnsdebatten. Derimot skriver de bøker om rettspolitiske emner. Og studentene leser dem. Slik kan de påvirke samfunnsutviklingen langt ut over sin dommertid. Retten som sådan skal heller ikke nødvendigvis være samstemt. Dissenser er en del av domsavsigelsen. Det kan nok skape en viss usikkerhet om det blir mange dissenser i prinsipielle saker. Men det styrker de folkevalgte organers rolle som lovgivere.

Og det er tross alt Stortinget som skal ha det overordnede ansvaret for rettsutviklingen i vårt system.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media