Rettferdig lønn

Dersom du over livsløpet taper økonomisk på å skaffe deg utdanning, er det en urettferdighet, slår LO nå fast. Det står å lese i utredningen «Hva er riktig og rettferdig lønn for langtidsutdannede».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utredningen ble ledet av LOs nestleder Gerd-Liv Valla, som denne uka luftet problemstillingen på LO Stats kartellkonferanse på Gol. Overskriftene derfra tyder på at LO mener at lærere og sosionomer er ofre for en urettferdig lav avlønning og derfor fortjener mer. Derimot har sivilingeniører og siviløkonomer fått mer enn god nok avkastning på sin utdanning.

  • Dette er ingen nyhet. De langtidsutdannedes organisasjoner har skreket seg hese om sitt «etterslep» og sin «synkende status» i 25 år. Aviser og kringkasting har brakt deres argumentasjon til torgs, og belagt enhver urimelighet med godt dokumenterte tall, uten at påståtte skjevheter er rettet opp. Det nye er at LO-ledelsen er opptatt av det.
  • Hva er så rettferdig lønn? Gir begrepet noen mening i et fritt arbeidsmarked? LO knytter begrepet til «livslønn». Ved å sammenlikne yrkesgrupper med og uten utdanning, ta hensyn til antall år i yrkeslivet, studiegjeld og lønn, skal man kunne se om utdanningen har gitt avkastning. «Det sier seg selv at når du kommer ut med en gjeld på 200000 kroner, og du skal bruke store deler av ditt yrkesaktive liv på å betale dette tilbake, med renter, så må det ha noen konsekvenser for hva slags lønn du må ha for å klare dette og ikke komme svært dårlig ut,» skriver LO-ledelsen anno 1999.
  • Det er først og fremst i offentlig sektor begrepet «rettferdig lønn» kan gi mening. I privat sektor betaler arbeidsgiveren det han må når han ansetter en kompetent person. Store deler av offentlig sektor lever dessuten i samspill med markedet og må i noen grad ta hensyn til markedsprisen på for eksempel jurister. Der det offentlige er eneste arena, virker ikke markedet. Der oppstår det «urettferdigheter», «skjevheter» og «etterslep» som ingen evner å gjøre noe med. Der må det oppstå en rekrutteringskrise før noe skjer. Rekrutteringskrise er et faktum både i skoleverket og i helse- og omsorgssektoren.
  • Midt på åttitallet uttalte superjappen Harald Ellefsen at årskullene mellom 23 og 38 år var tapt som lederemner i næringslivet, fordi kremen av norsk ungdom på 60- og 70-tallet hadde blitt humanister, lærere eller samfunnsvitere. Eller de hadde forvillet seg inn i politikken. Nå er situasjonen snudd på hodet. Selv barna til leger blir nå rådet til å ta Handelshøyskolen for å skaffe seg en lønn å leve av. Og selv førskolebarn har bestemt seg for ikke å bli lærere. De er mest opptatt av å tjene penger. Har LO et medansvar for dette?
  • Når LO først setter dette på dagsordenen, vil noe skje. Arbeiderbevegelsens gamle akademikerhat vil byttes ut i takt med erkjennelsen om at industrisamfunnets århundre ebber ut. Det er ikke lenger få og privilegerte som tar seg utdanning, men arbeidernes sønner og døtre. Hvert nytt kull på arbeidsmarkedet har langt høyere utdanning enn de som dør ut. Onde tunger sier at det er ren organisasjonsmessig nød som gjør at LO nå føler omsorg for langtidsutdannede. Men når vi ser bort fra motivet, bør alle med studiegjeld glede seg over at man har sett lyset på Youngstorget. Bedre studiefinansiering vil være et effektivt virkemiddel for å jevne ut avkastningen. Ved siden av lønnsøkninger.
  • Det blir ikke enkelt å argumentere for lønnskamp for grupper som befinner seg utenfor LO. Heller ikke å forene dette med solidaritetsalternativets krav om å gi mest til de lavtlønte. Alt dette skal skje innenfor rammer som ikke setter fart i inflasjonsspiralen og skader næringslivets konkurranseevne. Derfor skal de som konkurrerer med utenlandsk næringsliv, fortsatt være lønnsledende. Gerd-Liv Valla står foran et lønnspolitisk c-moment som Yngve Hågensen hittil ikke har våget, og som den avgåtte AF-leder Magne Songvoll ikke mestret. Kanskje skal de begge være glade for at dette må gjennomføres av deres arvtakere.