Rettferdighetens vokter

14. oktober tillot Høyesterett gjenopptakelse av drapet på Sigrid Heggheim i 1976. Et drap som den døve og handikappede Fritz Moen i 1981 ble dømt for. Bak gjenopptakelsen står privatetterforsker Tore Sandberg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette er fjerde gang 59-åringen fra Kløfta klarer å penetrere rettssystemets bortimot fullkomne ugjennomtrengelighet.

Sandbergs gjennombrudd kom i 1994, etter tre års jobbing med Liland-saken. Siden er en mann fra Mo i Rana frifunnet for voldtekt, og i fjor ble en annen voldtektsdømt, Knut Trygve Halvorsen i Fredrikstad, frifunnet i den mye omtalte «Torsnes-saken».

Og det kommer mer : Sandberg er i full jobb for en rekke andre dømte, deriblant to profilerte drapssaker fra 90-tallet.

Sandberg tror ikke den såkalte justismordkommisjonen som trer i kraft fra nyttår, vil få nødvendig kapasitet til å sørge for at uskyldig dømte blir hørt.

- Kommisjonen vil riktignok få egne etterforskere, men det kommer fortsatt til å være bruk for sånne som meg. Kommisjonen kan forvente seg 10- 12 gjenopptakelsesbegjæringer bare fra meg i åra framover.

DEN TIDLIGERE

NRK-reporteren er svært kritisk til politi, påtalemyndighet og rettsvesen:

- I Norge tar det minimum tre år å jobbe fram en gjenopptakelse. De fire sakene jeg har lyktes med, har alle kostet tre- fem års arbeid. Dette illustrerer essensen i hva jeg finner mest uverdig for rettsstaten Norge: Det er nesten umulig å få gjenopptakelse. I alle fall for ressurssvake og ubemidlede, sier Tore Sandberg.

Den lille manns forkjemper mener at hans gjenopptakelser er kommet i stand på tross av myndighetene:

- Jeg har måttet føre en kamp mot passiv og aktiv motstand, både i politi og påtalemyndighet. Begge er instanser med en inngrodd redsel for å tape ansikt. Der sitter folk ofte på baken i det lengste - i håp om at de som kjemper for å reinvaske seg, skal knekke ryggen økonomisk før målsnøret, mener Sandberg.

AV HENSYN TIL SIN

egen anstrengte økonomi, inngikk Tore Sandberg en avtale med Se og Hør i 1998. Ukebladet betaler ham for å drive etterforskning - Sandberg leverer storyer tilbake.

- Det er et gedigent tankekors at Se og Hør - av alle - har finansiert to frifinnelser i tilståelsessaker. Ære være dem, men dette er et stort samfunnsproblem. Hvis ikke jeg hadde fått mine utgifter dekket og mottatt lønn fra et ukeblad, kunne jeg jo bare tatt oppdrag fra klienter med betalingsevne. Firmaet mitt, Tore Sandberg AS, bar seg ikke. Selv om vi bare var to ansatte, min kone og meg. Under Liland-åra måtte vi ta et styremøte hjemme i senga. Der sa vi hverandre opp. Det fantes ikke midler igjen.

Sandberg smiler og tenker seg om, før han tar opp tråden i resonnementet sitt:

- Der en person er uskyldig dømt, har staten ikke bare idømt den uskyldige en uriktig straff. Den uskyldige må også bevise sin egen uskyld, og dette får han ingen hjelp til. Tvert imot, han må faktisk betale 24 prosent moms, som er hva staten avkrever både meg og advokaten hans. Det står for meg som den ytterste umoral.

MED SE OG HØR

i ryggen har Tore Sandberg klart det igjen.

Fritz Moen ble i 1977 pågrepet for drapet på Trondheims-studenten Torunn Finstad. Han tilsto, og flere år seinere ble han konfrontert med et tidligere drap på en annen student i samme by, nemlig Sigrid Heggheim.

- Justismord! ropte forsvarer Olav Hestenes da retten kjente Moen skyldig i Sigrid-drapet. Det var første og siste gang den kjente skrankeadvokaten offentlig tok avstand fra en rettslig kjennelse. Hestenes kjempet for gjenopptakelse, men kreftene sviktet, og han døde.

I 1998 begynte Tore Sandberg å jobbe for Moen. Han hadde dekket begge rettssakene som reporter for Dagsrevyen. Dommene hadde murret i ryggmargen hans lenge.

- Vi var flere journalister den gang som stilte spørsmål ved om Fritz Moen kunne være skyldig. Som privat etterforsker har jeg hele tida jobbet for å få begge drapsdommene hans gjenopptatt. Det var et stort øyeblikk da Høyesterett i oktober slapp Sigrid-drapet gjennom nåløyet. Men hva jeg ikke fatter, er hvorfor man besluttet å la Torunn-drapet bli stående. Dersom Fritz Moen blir frikjent i den nye rettssaken, vil det komme ny gjenopptakelsesbegjæring på det andre drapet. Det er overveiende sannsynlig at en og samme person begikk begge drapene, mener Sandberg.

- HVORFOR?

- I tillegg til en del like tekniske forhold var både Sigrid og Torunn på vei hjem etter fest på Studentersamfundet. Det indikerer at drapsmannen enten fantes i studentmiljøet og deltok på begge festene, eller at han ventet utenfor, fulgte etter og slo til et passende sted.

- Hva ble vendepunktet i Sigrid-saken?

- Min erfaring med gjenopptakelser er at detaljene avgjør. Å levere en begjæring med generelle anførsler, er som å plystre ut av vinduet. Du blir ikke hørt. I Liland-saken ble nye rettsmedisinske erklæringer tunga på vektskåla. I Mo i Rana fikk vi til slutt sønnen til det påståtte offeret på banen. Hans forklaring endret mye, erindrer Sandberg.

- I Fritz Moens tilfelle var det en personlig bekjent, en politimann, som plutselig spurte meg, etter lang tids etterforskning og stadig nye rapporter: «Si meg, er ikke Fritz Moen en ikke-utskiller?» Jeg svarte at jeg trodde han var en ikke-utskiller. «Men da sitter du jo med et utelukkelsesbevis!» utbrøt min venn politimannen.

- Hva er en ikke-utskiller?

- Nå er vi inne på meget kompliserte forhold, men kort fortalt er de fleste mennesker utskillere, mens noen ikke er det. Det vil si at man enten skiller, eller ikke skiller, ut sin egen blodtypesubstans i sæd, spytt og svette. Etter hvert har vi fått etablert at Sigrid var utsatt for voldtekt i forbindelse med drapet, selv om lagmannen i 1981 åpnet for at hun kunne hatt frivillig samleie før hun gikk på fest. Uhyre forenklet sagt kan vi nå si at Fritz Moen ikke kan ha voldtatt Sigrid. Og dette har vi fått dokumentert gjennom flere sakkyndigerklæringer.

Sandberg tar sats:

- Jeg spør igjen: Kan det norske samfunnet være bekjent av at det har tatt 27 år å bevise uskylden til en multihandikappet mann som tilsto fordi han ikke holdt ut presset? Verken politi eller påtalemyndighet har løftet en finger for å hjelpe. Vår begjæring er blitt avvist av lagmannsretten så seint som i fjor. Det er en stor skam. Hvordan skulle Fritz Moen klart seg uten Se og Hør? spør han.

Og kunne godt ha nevnt seg selv, men gjør det ikke.

- Ditt største øyeblikk som privat etterforsker?

- Når juryen svarer nei på skyldspørsmålet, vil alltid være selve gigaøyeblikket. Både Mo i Rana-saken og Knut Trygve-saken hadde sånne voldsomme sterke øyeblikk, rent følelsesmessig.

- DU HAR STAYEREVNE


og jobber med det mest kompliserte materiale. Hva hadde vært drømmesaken?

- Å få jobbet skikkelig med Palme-mordet. Jeg hadde et samarbeid med tidligere etterforskningsleder Hans Holmér. Han ble en venn, som bodde hjemme hos meg flere ganger. Noen skulle sett oss, de nettene vi var ute og gikk gatelangs på Kløfta, målte opp avstander og tider, som om vi befant oss i Stockholm sentrum. Vi hadde planer om et TV-prosjekt. Dessverre ble Holmér syk og døde før vi kom skikkelig i gang. Men jeg sitter på noe av hans materiale. Det er ganske oppsiktsvekkende at kurdersporet ble lagt vekk med de romavlyttingsopptakene som ble gjort - og som Holmér utrolig nok seinere ble dømt for. Det hadde vært en drøm å gå løs på Palme-mordet, gjentar Tore Sandberg.

- Til slutt: Hvem drepte Kennedy?

Privatetterforskeren blir målløs et øyeblikk. Så smiler han, og sier:

- Nei, der melder jeg pass. Det blir for stort for meg.

STEM PÅ ÅRETS NAVN HER:

SLÅSS FOR DEN LILLE MANN: Tore Sandberg bruker lupe når han slåss for gjenopptakelser. Ofte finner han materiale som er blitt oversett eller feiltolket av politi, påtalemyndighet og rettsvesen - med fatal konsekvens. Han har mottatt 3000 henvendelser som privat etterforsker.