Rettigheter og velferd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stortingets debatt om Maktutredningen ble en selsom forestilling. Sluttrapportens pessimistiske konklusjon burde vært av en viss interesse for våre folkevalgte. Den konstaterer at folkestyret forvitrer. Som for å illustrere det, hadde bare en håndfull representanter møtt fram med ferdigskrevne partsinnlegg som knapt utfordret de prinsipielle problemstillingene.

På forhånd hadde våre fremste politikere varslet en grunnleggende debatt om rettighetspolitikken, som sto sentralt i Maktutredningens arbeid. Det skjedde i forbindelse med inkorporeringen av FNs kvinnekonvensjon og rasediskrimineringskonvensjon i norsk lov i slutten av april. I motsetning til liknende FN-konvensjoner ble de to ikke tatt inn i menneskerettsloven. Det skulle man komme tilbake til i den store debatten om Maktutredningen, ble det lovet. Det skjedde ikke.

I komitéinnstillingen om Maktutredningen avslører flertallet en dyp skepsis til rettighetspolitikken. De mange fraksjonsmerknadene viser blant annet at Arbeiderpartiet advarer mot rettighetsfesting av velferdsgoder. Bekymringene synes først og fremst å være økonomiske snarere enn ideologiske. Det økende omfanget av velferdsrettigheter legger press på offentlige budsjetter og begrenser politikernes handlingsrom. Man frykter også en utvikling i den retning mindretallet Frp ønsker, hvor rettigheter blir koblet til konkurranseutsetting.

I praksis kjører Ap slalåm i rettighetspolitikken. Noen vil si at hele den moderne velferdsstaten er bygd på en slik politikk, hvor blant annet retten til helseomsorg og utdanning er grunnleggende. I tråd med det lovet Ap nylig rettighetsfesting av barnehageplass, og det er vel heller ingen som tror Jens Stoltenberg vil be Gerd-Liv Valla fire på sine krav om flere rettigheter for LOs medlemmer. Når det gjelder kvinnekonvensjonen, ønsker Ap fortsatt å ta den inn i menneskerettsloven.

Hvis man skal ta komitéinnstillingens merknader om rettigheter på alvor, vil det få konsekvenser for velferdspolitikken. Men det var det ingen som ville snakke om på Stortinget.