Revolusjon som hverdag

Jo nærmere millenniumskiftet vi kommer, jo mer begynner dette å likne på et vanlig årsskifte. Det historiske suset fortaper seg i en feststemt alminnelighet, og bekrefter den gamle observasjonen om at historien er vanskelig å få øye på mens den skapes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det står en egen aura rundt et århundreskifte. I alle fall har vi trodd det inntil det bare er noen timer igjen. Vi har lest om utviklingsoptimismen og de politiske visjonene som preget den begrensede norske offentlighet for hundre år siden. Denne gang ser det ut til at vi nøyer oss med en endeløs rekke med oppsummeringer av et oppbrukt og ofte misbrukt århundre, mens det mistrøstige budskapet som gjør en av våre yngre forfattere populær, er at vi lever i den definitive «ettertid» der Norge er ferdig bygd. Nattas århundreskifte bærer verken i seg løftet om overgangen eller trusselen om undergangen.

Nå vil nok velplasserte statlige og kommunale fyrverkerimillioner sørge for at natta blir en fest vi tar med oss. Kanskje sammen med en udefinerbar tristesse over at det var det hele. Et statlig festpåfunn kan ikke erstatte en kollektiv drøm eller den politiske visjonen. Privat moro kan ikke erstatte de forvirrende følelsene av tro, håp eller frykt som knyttes til store samfunnsendringer. Og nå går vi inn i nytt århundre «ferdig bygd»? Selvsagt gjør vi ikke det. Og det til tross for at det knapt er en eneste politisk begivenhet, reform eller personlig innsats fra det tjuende århundrets siste år som vil bli husket ti år inn i det neste.

  • Slik er det. Og desto større er paradokset ved erkjennelsen av at vi lever i tida for de lange linjenes revolusjoner. Ikke de erklærte, korte og blodige som i løpet av noen døgn omstyrter samfunnet, men de revolusjonene som forandrer både den store geopolitiske og den lille personlige verden. Dramatisk og ugjenkallelig.
  • Men så snart er de store forandringene blitt vår nye hverdag at vi må minnes om at det er mindre enn ti år siden vår generasjon så det sovjetiske imperiet gå i oppløsning. Praktisk talt uten maktbruk forandret hele den geopolitiske virkeligheten seg, skapte et annet samfunn for millioner av mennesker og førte til en fullstendig omkalfatring av maktbalansen i det som i femti år hadde vært en todelt verden. Ti år etter er dette geopolitiske jordskjelvet blitt ny hverdag, knapt verdt en tanke eller en ettertanke.
  • Vi må ha i tankene at det i løpet av tre små tiår har foregått en samlivs- og kjønnsrevolusjon som har forandret forholdet mellom menneskene dramatisk. Fortsatt fins det rammer, men de er annerledes enn for få år siden. Likestillingsrevolusjonen har forandret tankegangen i samfunnet, på arbeidsplasser og i de private rom. Det som for tjue år siden ble opplevd som uvanlig, oppsiktsvekkende, ja umulig, representerer nå den største alminnelighet. En revolusjon er blitt vane.
  • Og vi må ha i tankene at det bare er fem år siden andre enn de spesielt fremmelige hadde hørt ordet Internett. I dag er den kommunikasjonsrevolusjonen ordet representerer øverst på enhver dagsorden og institusjonell samtaleliste, og det virker fullstendig logisk at Amazon-sjefen Jeff Bezos er tildelt den prestisjetunge tittelen «årets mann» av Time Magazine.
  • En geopolitisk, en mellommenneskelig og en kommunikativ revolusjon har forandret så vel dagligliv som verden i løpet av noen få år. Og samtidig er disse dramatiske omveltningene forbausende fort blitt en naturlig del av hverdagen vår. Da er det kanskje ikke så rart at vi noen timer før århundreskiftet strever med å gjenfinne følelsen av å oppleve et av historiens minneverdige øyeblikk.
  • For vi vet det er mer i vente: Vi bare så vidt aner hvilke krefter og motkrefter globalisering og liberalisering av økonomien har sluppet løs. Alle tegn peker i samme retning: Dette er beretningen om at vi opplever en ny samfunnsomveltning. Enda en revolusjon som vil bli vår hverdag.
  • Det er paradokset i vår tid: Dramatiske omveltninger som ut over et øyeblikks sensasjon finner et så hverdagslig leie at vi ikke oppdager hva de gjør med oss og samfunnet rundt oss. Omveltninger som ikke drives fram av en politiske visjon om et bedre samfunn, men av sammensatte krefter som virker i voldsom og uimotståelig samforstand. Ofte byggende og konstruktivt. Like ofte i en destruktiv prosess som skaper et hardere samfunn.
  • I denne kampen om framtida er politikerne de store taperne. De er håpløst foreldede i sine analyser, og virker maktesløse i sine tafatte forsøk på å styre en utvikling som for lengst har passert dem. Det er neppe en tilfeldighet at Norge ved dette århundreskiftet styres av en regjering som ikke har ambisjoner om en eneste virkelig reform, og der politiske visjoner er erstattet av alminneligheter. Dersom dette er en demonstrasjon av institusjonell makt ikledd avmaktens klær, er det fare på ferde.
  • En av Olof Palmes mer velklingende boktitler var at «politikk er å ville». Nå kan det virke som om politikk er redusert fra det å ville til det å være. Være i posisjon til å administrere et land som er «ferdig bygd», for å sitere Erlend Loe, men der det ikke fins visjon eller vilje. Dersom dette er tilnærmet riktig, nærmer vi oss politikkens abdikasjon til fordel for skiftende allianser av andre samfunnskrefter. Da overlater vi mer og mer av samfunnsutviklingen til krefter utenfor demokratisk innsyn og kontroll. Det er en like trist som farlig utvikling. Derfor bør politikkens renessanse være den ambisiøse visjon når fyrverkerikronene er oppbrukt.
  • I mellomtida får vi leve med at revolusjoner er blitt hverdag.